Debatt

Krevende med tre parter

  • Forskningssjef Ved Fafo
  • Forf>
  • Av <forf>jon Erik Dølvik<

Arkitektene bak sykelønnsforslaget kan ikke ha overskuet konsekvensene av det - og gjorde heller ikke det fotarbeidet som trengs i trekantspill med flere aktører enn før.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er med undring det politiske Norge har vært vitne til at Regjeringen på få dager har rukket å bryte IA-avtalen, så tvil om sykelønnsordningen, og havne i konflikt med en samlet front av arbeidslivets parter. Med uklare retrettveier, er fallhøyden stor: Ikke bare Regjeringens troverdighet, men også den norske trepartsmodellen står på spill, får vi høre. Mens vi avventer dramaets 2. akt, er det grunn til å reflektere over hva denne krisen kan bety. Arbeiderbevegelsens faglig-politiske samarbeid og trepartssamarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet har aldri vært noen søndagsskole. Det kunne gå hardt for seg når Einar Gerhardsen og Konrad Nordahl barket i hop, og det var knapt lavmælt dialog som preget oppgjørene mellom Gro Harlem Brundtland og Yngve Hågensen. Spunnet rundt et konfliktpartnerskap mellom aktører med både felles, sprikende og motstridende interesser, er dragkamper, maktbruk, kriser og skiftende allianse — og styrkeforhold kjente trekk i trepartssamarbeidet. Og det er i kriser samarbeidet har vist sin styrke som et robust og tilpasningsdyktig redskap for felles løft.

Avhengig av hverandre.

Typisk var det etter storkonflikten og krisen i 1986 at partene la grunnen for Solidaritetsalternativet på 90-tallet. Og det var etter harde tak under Bondevik II at LO og NHO godtok å inkludere flere i det inntektspolitiske samarbeidet. I et slikt perspektiv vil striden om IA-avtalen og sykelønnsregningen neppe bli spikeren i kisten for trepartsmodellen. Når støvet har lagt seg vil alle aktørene fortsatt være avhengige av hverandre for å ivareta sine interesser i saker av vital betydning. Likevel, at Regjeringen valgte konfrontasjon i denne saken, er ekstraordinært og vil prege samarbeidet med partene fremover. IA-krisen vitner om at Aps første koalisjonsregjering har endret vilkårene både for faglig-politisk samarbeid og håndtering av budsjettstrid i regjeringssystemet, og dermed har gjort vilkårene for trepartssamarbeid mer krevende enn før. Arkitektene bak sykelønnsforslaget kan ikke ha overskuet konsekvensene av dette, og gjorde følgelig heller ikke det fotarbeidet som trengs i trekantspill med flere aktører enn før. Mens Yngve Hågensen og Gro Harlem Brundtland sloss ferdig i samarbeidskomiteen, har hensynet til partikabalene i Regjeringen, og til at LO ikke skal favoriseres, ført til at tidligere kanaler for dialog, forankring og hestehandling er lukket. Og en real, åpen fight i samarbeidskomiteen kan ikke erstattes av tursamtaler mellom Jens Stoltenberg og Gerd-Liv Valla. Med andre ord: Både veksten i antall aktører som skal involveres i samarbeidet og antallet partier som skal tilgodeses i Regjeringen, fordrer læring og utvikling av nye roller og rutiner. I tillegg er IA-avtalen en ny samarbeidsform hvor aktørene ikke har utvekslet lønnsmoderasjon, avgiftskutt og annet i en gjensidig forpliktende byttehandel: Partene bidrar med gode hensikter og tiltak for et inkluderende arbeidsliv, mens staten har garantert for status quo i sykelønnsordningen. IA-avtalen illustrerer hvordan staten er blitt mer avhengig av virksomhetene og partene for å takle sammensatte problemer som ikke kan løses ved budsjett- eller lovvedtak alene.

Gulrøtter og pisk nødvendig.

Gode løsninger krever samhandling, tillitt og læring mellom politikk, organisasjoner og virksomheter. Også gulrøtter og pisk kan trengs for å få til holdnings- og atferdsendringer. For partene sikrer IA-avtalen felles mål, full sykelønn, frys i arbeidsgiverbidrag, vetorett mot endringer og minimal risiko. For staten er gevinstene mer usikre: I bytte mot mulig reduksjon i sykelønnsutgifter, har Regjeringen ved å totalfrede ordningen låst inn både "pisk og gulrøtter", og uansett garantert for regningen. Det var trolig her Regjeringen fikk kalde føtter: Sannhetens øyeblikk kom da den innså at den risikerte å sitte igjen som "svarteper" - låst mellom handlingsregelen, IA-avtalen, skattefrys og fagre utgiftsløfter fra Soria-Moria. Hvis den i skjær panikk bare trakk i nødbremsen og håpet på det beste, kan den stå foran et ydmykende tilbaketog.Hvis Regjeringen har handlet bevisst strategisk for å gjenvinne handlefrihet, har den undervurdert prisen, og det gjenstår å se om den eller andre har kort i ermet som kan redde både Regjeringens og partenes ansikt i 2. akt. Trepartsforhandlinger er krevende, og mens arbeidsgivernes interesser i saken er klare, kan arbeidstagersiden komme i klem mellom flere kryssende hensyn.

Les også

  1. En samfunnsmodell i spill

  2. Tar Regjeringen i skole

  3. NHO nekter å snakke sparing

  4. - Går ut over kommunevalget

  5. - Greier ikke 2,5 milliarder

  6. Oslo Ap. kritiserer Regjeringen

  7. Sier ja til IA-samarbeid med regjeringen

  8. Advarte Stoltenberg om sykelønnsordningen

  9. Mot bedre vitende

  10. Fikk kraftig advarsel

  11. Ber partene kutte smartere

  12. Setter ned utvalg

  13. Ønsker dialog

  14. - Må ta kritikk

  15. SV-utvalg anbefalte sykelønn-kutt

  16. Raser mot sykelønnsvedtaket

  17. Valla: Stoltenberg har tapt autoritet

  18. Til sengs med fienden

  19. Hanssen går, tror Hagen

  20. Ingen av dem rikker seg

  21. - Vi skal stoppe forslaget

  22. Sykefraværet bør opp

Les mer om

  1. Debatt