Debatt

Kort sagt, fredag 20. august

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Torskestrid mellom EU og Norge. Lakseindustriens bærekraft. Fagforeningsknusing. Lærebøker og digitalt undervisningsmateriell. Eldre og data. Om Kommunismens svartebok. Oslo-skolen. Islam. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Torskekrigen ved Svalbard

En torskekrig er under oppseiling mellom EU og Norge! Årsaken er at Norge i år konfiskerer om lag 10.000 tonn som EUs fiskere tradisjonelt har fisket i Svalbardsonen. Norge gjør dette ensidig, uten forvarsel eller forhandlinger.

Siden 1977 har Norge og EU vært uenige om hvordan norske myndigheter kan regulere fisket rundt Svalbard. I over 30 år har likevel diplomati og gjensidig respekt skapt en fredelig sameksistens: EU og Norge har hver for seg fastsatt likelydende kvoter for EU.

Hvorfor velger Norge nå ensidig å fravike 35 års praksis? Norske myndigheter skylder på brexit. Brexit berettiger en egen kvote til Storbritannia, men kan ikke begrunne at Norge reduserer EUs og Storbritannias samlede kvoter med 30 prosent, og i stedet gir dette til norske og russiske fiskere. Det er dette EU har reagert på, og det er her Norge har et forklaringsproblem.

Norge påstår at de kan gjøre hva de vil i Svalbardsonen, men bygger da på en tolkning av Svalbardtraktaten som ikke støttes av noen andre stater. Ingen!

Vi som organiserer mye av den europeiske fiskeflåten, ser frem til EUs mottiltak. Vi forventer at Norge respekterer folkeretten og den etablerte praksis mellom EU og Norge.

Diek Parlevliet, president, Foreningen av Europeiske Nordatlantiske Fiskerier ENAFA


Berekraftig lakseindustri?

To av lakseindustrien sine mange lobbyistar, Lise Bergan og Lars Galtung, har i Aftenposten 12. august eit innlegg der dei fortel at oppdrettslaksen både har eit godt liv og kan ete fiskeslo. Reine idyllen.

Retorisk spør dei om laksen har det trangt i merdene, den utgjer då berre 2,5 prosent av volumet. Saltet i havet er på heile 3,5 prosent.

Meiner dei å bli tekne på alvor med slikt tøv? Dersom volumet av laksen i merdene er 2,5 prosent, vil det seie at i ein kubikkmeter sjøvatn må der til ei kvar tid vere minst 10 laksar på 2,5 kg.

Til samanlikning: Merking av villaks syner at den kan sømje 100 km pr. døgn over lang tid. Er vandringa til laksen ukjent for Bergan og Galtung?

Villaksen har ein variert diett av småfisk, krill og liknande. Soya og fiskeslo er ikkje naturleg mat for ein laks.

Oppdrettslaksen er ingen glad laks. Den er tvert om det mest plaga individet av alle «husdyra» vi har. Men det merkast ikkje på smaken av laksesalaten.

Det blir sikker betre når alle oppdrettslaksane får «sin egen helsejournal».

Håkon Dag Sørland, Nordfjordeid


Du driver selv fagforeningsknusing, Raymond!

Nylig anklaget byrådsleder Raymond Johansen (Ap) Elkjøp for fagforeningsknusing. Det ironiske er at hans eget byråd driver med fagforeningsknusing.

Det kom klart frem da byrådspartiene 27. januar stemte ned forslaget fra flere av opposisjonspartiene om at «Oslo kommune skal som arbeidsgiver respektere organisasjonsfriheten, slik at ansatte ikke må være organisert i en bestemt fagforening for å få sine rettigheter ivaretatt. Oslo kommune skal derfor, som alle andre kommuner i Norge, likebehandle arbeidstagerorganisasjonenes rett til medbestemmelse, og gi dem lik rett til å opprette og forhandle om særbestemmelser, uavhengig av størrelse».

De stemte nei til tross for at de i sin egen byrådsplattform skriver at de vil «bekjempe enhver form for diskriminering» og at «I tett samarbeid med ansatte og deres organisasjoner vil vi jobbe for å tiltrekke, utvikle og beholde medarbeidere».

I alle andre norske kommuner er to medlemmer nok til å få forhandle om arbeidstid og å være med i medbestemmelsesmøter. I Oslo kommune har man imidlertid en sperregrense som sier at et forbund må organisere minst 17,5 prosent av de ansatte i en etat, for eksempel Utdanningsetaten, for å få forhandlingsrett. Dermed får én fagforening, Utdanningsforbundet, enerett på å forhandle på alle kommunale skoler i Oslo. Lektorlaget, og andre som organiserer lærere, er utestengt, selv om de på enkeltskoler kan ha flere medlemmer enn Utdanningsforbundet.

I medbestemmelsesmøter er sperregrensen enda høyere – mer enn 20 prosent av alle ansatte på arbeidsstedet/etaten. Ved forrige kommunevalg fikk Ap akkurat 20 prosent av stemmene i Oslo. Hadde Oslo bystyre hatt samme sperregrense, ville kun Høyre fått plass i bystyret.

Oslo kommune diskriminerer altså sine ansatte etter fagforeningstilhørighet gjennom avsindige sperregrenser. Det er uforståelig at byrådspartiene stemte nei til å endre på dette. Hvorfor, må Raymond Johansen selv svare for. Det som er helt sikkert, er at så lenge nåværende praksis fortsetter, driver Johansen og hans eget byråd selv med fagforeningsknusing.

Knut Landet, fylkesstyret Norsk Lektorlag Oslo og tillitsvalgt ved Elvebakken vgs.


Skolebok + Ipad er aldri sløseri

Alle elever lærer ulikt. Beste metode kan variere fra fag til fag. Hvorfor må lærerne velge enten digitalt eller bok for alle elever da? Det bør ikke være nødvendig å velge.

Vi mener at samspillet mellom bøker og digitale læremidler er det beste både for elever og lærere.

Morgendagens helter er vår fremtid. Hver skoledag møtes de av pedagoger som faktisk gjør en forskjell. Lærere som møter opp i klasserom, på Teams eller på utflukt i skogen for å berike elevenes ulike læringsunivers.

Under pandemien trosser de skiftende trafikklys, kohortinndelinger og karantener for å sikre at elevene får lærelyst og forutsigbarhet når de trenger det som mest.

Og midt oppi koronaens herjinger måtte lærerne innføre Kunnskapsløftet 2020, den største læreplanreformen siden tidlig 2000-tallet. Det har de i stor grad gjort uten at kommunene har kjøpt inn de nye lærebøkene reformen egentlig krever.

Riktignok har mange kjøpt inn nye digitale læremidler. Ifølge Forleggerforeningen økte salget av digitale læremidler med 35 prosent i fjor, og utgjør nå nærmere halvparten av alle læremiddelinnkjøp i grunnskolen.

Vi har fått en slags digitaliseringsrevolusjon på toppen av dette året da ingenting var som normalt.

Lærerne har altså ikke bare forholdt seg til trafikklys og læreplanreform. De har også i stor grad byttet bort det viktigste verktøyet de har i undervisningen sin – læreboken.

Samspillet mellom det trykte og digitale gir variasjon og motivasjon. For å få til balansegangen må vi gå rett til kilden – lærerne – og lytte til kunnskapen de allerede har.

Vi kan støtte oss til forskning, samtidig som vi vet at ikke alt er målbart. Valgmulighetene er enorme. Det vet lærerne, og det er de bevisste på.

Vår samarbeidspartner og lærer ved Høyenhall skole Andreas Stien-Leenderts sier følgende:

«Lærere opplever høye krav fra alle kanter, naturligvis. Verktøykassen må derfor være dyp, slik at vi treffer samtlige elever. I et klasserom med opptil 30 elever er den tilpassede opplæringen krevende. Balansen mellom det trykte og digitale vil i hvert fall hjelpe oss på vei. Vi pleier å lære barna at de ikke kan få i pose og sekk, men både elever og lærere er privilegerte i forbindelse med fagfornyelsen. Det ene utelukker ikke det andre.»

Bente Franck-Sætervoll, direktør Utdanning, Aschehoug og Mona Solnes, forlagssjef Undervisning, Aschehoug


Mange eldre mangler selvtillit om data

Trude Drevland og Line Gare Paulsen peker i sin kronikk søndag 15. august på utfordringene med å få våre eldre «på nett». Og det er en alvorlig utfordring. Er man ikke digitalt tilgjengelig, faller man fort utenfor. Selv om mange har brukt data på jobben, blir de fort utdatert. Data er fremdeles i sin spede barndom og er kjennetegnet ved at utviklingen foreløpig skjer veldig fort. Oppdateringer kommer nesten ukentlig.

De etterlyser et opplegg à la NRK for opplæring og kurs via Seniornett etc. De tradisjonelle måtene. Men behovene er så forskjellige. På Bygdøy Seniorsenter hadde vi flere kurs og lignende. Men resultatet var blandet. Mange instruktører går for fort frem. De skulle jo vise mye på kort tid. Og de vil jo gjerne briljere litt.

Derfor har vi på Bygdøy Seniorsenter valgt en variant av «Data-Geir» fra jobben som kronikkforfatterne etterlyser. Vi har en dag i uken hvor det er folk til stede som er litt over gjennomsnittet (men ikke for mye) erfarne med data. En-til-en veiledning i det vedkommende står fast i. Viktig med respekt for at dette er nytt og ukjent for mange.

Majorstuen Seniorarena hadde et prosjekt for eldre med elever fra Majorstuen skole med valgfag i dataundervisning. Flott aktivitet for generasjonsbygging. Men utfordringen der var at de unge ofte var altfor raske.

Min erfaring er at mange eldre er mye bedre på data enn de selv tror. Og at de tar tingene ganske fort. Mange eldre mangler selvtillit på dette feltet. Og de vil ikke «være til bry»! Derfor har det vært litt vanskelig å få folk til å komme.

Hans Magnus Borge, Oslo


Borgersrud og Kommunismens svartebok

Debatten om Kommunismens svartebok (1997) er ingen bagatell i europeisk åndsliv fordi et stort antall fremtredende intellektuelle i Vest-Europa og Norge støttet kommunismen i en årrekke. Kommunismens svartebok er og forblir det første store faglige oppgjøret med de kommunistiske utopier etter kommunismens fall, med bidrag fra en rekke fremtredende forskere. Et sentralt punkt er erkjennelsen av at Stalin var en større massemorder og verre diktator enn Hitler.

Jeg deltok selv i flere år med forberedelsen av dette verket, og bidro med foredrag i Paris og artikler i et fransk fagtidsskrift som Stéphane Courtois redigerte. Han er vel informert om hva som faktisk skjedde i NKP i Norge. Det blir klart ved å lese originalverket fra 1997.

Til tross for min tydelige påvisning av at historikeren Lars Borgersrud bruker en feilaktig oversettelse, gjentar han den kritikkløst. Med kjennskap til Borgersruds tidligere omgang med historiske kilder antok jeg at han ville stå fast på sitt opprinnelige feilaktige sitat. Derfor hadde jeg den franske originalkilden fra 1997 i bakhånd, s. 363–364. Enhver som slår opp her, vil se at den svenske og tyske utgaven samstemmer med originalen. Den påståtte blodige skuddvekslingen hvor de fleste av NKPs «military forces» døde i 1949, finnes ikke i originalen. Kort sagt står det at NKP tapte hoveddelen av sine aktive krefter. Her forekom ingen militær konfrontasjon eller drap.

Således har Borgersrud ukritisk brakt til torgs en oversettelse hinsides all fornuft. Han forsømte en historikers elementære plikt om å holde seg til originalkilden. Det står derfor fremdeles fast at hans anklage mot professor Bernt Hagtvets bruk av Kommunismens svartebok med tyngde slår tilbake på ham selv.

Boken er nå publisert på 26 språk og solgt i mer enn en million eksemplarer. I år utkom en ny utgave på spansk. Redaktør Courtois ble spurt om hvorfor det var aktuelt med en ny utgave, og svarte: Fordi den unge generasjon i dag knapt vet noe om kommunismens forbrytelser. Den er utgitt i Sverige, Danmark og Island. Bare Norge mangler på listen. Kanskje det er på tide å vurdere en oppdatert utgave på norsk?

Torgrim Titlestad, professor dr.philos

Svartmaling av Oslo-skolen

I Aftenposten 16. august går SVs Inga Marte Thorkildsen til angrep på Høyre og det hun mener er en svartmaling av Oslo-skolen. Skolebyråden bagatelliserer at sosiale forskjeller øker i Oslo-skolen.

Jeg tror få betviler at Høyre har et stort hjerte for Oslo-skolen. Under Høyres ledelse bygget vi en Osloskole som løftet alle elever. Vi prioriterte lesing og regning i alle fag, kartla hvordan det gikk med elevene og fulgte opp skolene.
I dag fullfører rekordmange av disse elevene i Oslo videregående skole. Elevene som Ap og SV anklaget for å jukse på nasjonale prøver for ti år siden, får nå vitnemål eller fagbrev i hånden. Det skyldes at de har gått i en skole med sterkt fokus på grunnleggende ferdigheter.

Nå har pilene snudd, og sosiale forskjeller øker. Blant elevene i Oslo som har foreldre med kun grunnskole/ingen fullført utdanning, er nå 43 prosent på det laveste nivået i lesing på nasjonale prøver i 5. klasse. Nesten halvparten er på det laveste mestringsnivået i matematikk. Dette er elever som kan ende opp på frafallsstatistikken dersom vi ikke tar grep nå.

God skolepolitikk er avgjørende for å bekjempe ulikhet. SV, Ap og MDG i byråd har nedprioritert basisfagene norsk og matematikk. Skoleledere forteller at de står mer alene på hver enkelt skole uten oppfølging. Mobbeombudet har varslet om dårlig læringsmiljø.

For Høyre er god undervisning nøkkelen til å utjevne sosiale forskjeller. Vi vil ha flere faglig sterke lærere, og god lese- og regneopplæring. Vårt mål er at ni av ti skal fullføre videregående skole.

Mathilde Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant, Oslo Høyre


Islam er ikke en ideologi

Christian Tybring-Gjedde foreslår å skrote begrepet «snikislamisering» og heller se på fakta, som «Islam er en selvhevdende og ekspansiv ideologi». Dette er feil, islam er en religion, ikke en ideologi. Om «en flik av religiøst lovverk» kan romme pluralisme, frihet og fred er et tolkningsspørsmål, og mange islamske teologer sier at dette absolutt er mulig.

Når «Integreringsbarometeret fra 2020 viser at 55 prosent mener at verdiene i islam er uforenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet», kan ikke dette tolkes som at islam er uforenlig med våre grunnleggende verdier. Undersøkelsen viser at vi trenger økt kunnskap om islam og hva muslimer i Norge står for og et mer opplyst ordskifte om islam og muslimer.

En felles verdi i Norge er respekt for religion: Vi innretter samfunnet ved å tilrettelegge for religiøs praksis. Særkrav gis, men ikke all tilrettelegging er sær, som kirkeklokker på søndag og halalmat på restaurant. Da Lars Gule for noen år siden foreslo julebord uten alkohol, ga han en god grunn for å tilrettelegge for mangfoldet: Det handler bare om å være litt grei. Selv filosofen John Locke ville vært enig i dette!

Hege Cathrine Finholt, førsteamanuensis, MF vitenskaplig høyskole for teologi, religion og samfunn

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Svalbard
  3. Laks
  4. Skole og utdanning
  5. Fagforening
  6. Data
  7. Eldre