Debatt

Elin Ørjasæter skriver: Ulv og bjørn må ut. Villsau og geit må inn!

  • Elin Ørjasæter

Ulven som ble skutt i Ringebu i mai 2015. Foto: Esben Bø/Statens naturoppsyn

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I mai ble en ulv skutt i Ringebu, Gudbrandsdalen. Den hadde vært helt innpå tunet på gården ved E6. Den så utsultet ut, bare skinn og bein. Den kom trolig over fjellet fra Sverige. Ifølge myndighetene skal ulv holde seg i Oslo, Østfold og Hedmark, men det visste ikke ulven.

Mandag 10. august kunne Aftenposten fortelle at Enebakk kommune råder skole— og barnehagebarn til ikke å dra på skogstur før en av ulvene i området er borte. Det er søkt om tillatelse til å skyte den fordi den har tatt rundt femti lam. Men fylkesmannen sier nei til skyting.

Konvensjoner i konflikt

Et stort byråkratisk nettverk, nasjonalt, regionalt og lokalt, overvåker og beslutter lovlig hva som er lovlig felling. Samtidig fortviler bøndene over ulveangrep, ettersom den skader og dreper så mange dyr samtidig når den angriper.

Det kommer ikke et internasjonalt ulvepoliti og arresterer Norge hvis vi tillater folk å skyte ulv på generell basis

Rundt andre verdenskrig var ulv og bjørn funksjonelt utryddet i Norge (dvs. ingen reproduserende bestander). Så kom 70-tallet, naturvernet og Bern-konvensjonen, og ulv og bjørn ble fredet.

Men Norge har også undertegnet konvensjonen om vern av kulturlandskap. Her står den ene konvensjonen i konflikt med den andre. Det er dermed et politisk valg hvilke av disse vi legger mest vekt på.

Som i så mange andre politiske saker skyver politikerne internasjonale konvensjoner foran seg som om de var hugget i sten.

Det er de ikke. Internasjonale konvensjoner er ofte vage og til dels motstridende. Sakene avgjøres gjerne i en internasjonal komité, hvis det da finnes håndhevingsmekanismer overhodet.

Elin Ørjasæter Foto: Morten Uglum

Lite skjer hvis man taper saken. Det kommer ikke et internasjonalt ulvepoliti og arresterer Norge hvis vi tillater folk å skyte ulv på generell basis, altså med jaktkort som eneste tillatelse.

Vårt vern av ulv har en høy pris

Men jus til side: Hvilket moralsk ansvar har vi for å forvalte våre store rovdyr?

For å gi et fornuftig svar på det må vi vurdere artenes utbredelse på kloden, ikke artenes utbredelse i hver enkelt nasjonalstat. Norge har for eksempel ikke noe moralsk ansvar for bengaltigeren, men stort ansvar for havørn og lundefugl.

En praktisk og realistisk rovdyrpolitikk bør ta utgangspunkt i hvorvidt norske arealer er viktige for artene det gjelder.

Hvor viktig er så norsk areal for ulv, bjørn, gaupe, jerv og kongeørn?

Hvis vi plaffer ned alle norske kongeørner er bestanden mer enn halvert i Skandinavia. Kongeørnen bør følgelig få leve, selv om den tar et lam i ny og ne.

Det andre ytterpunktet er bjørn og ulv, der har vi under fem prosent av den skandinaviske bestanden.

Sverige har mest av de store rovdyrene. Så har Norge mellom en tredjedel og fjerdedel av all skandinavisk jerv og et sted mellom ti og tyve prosent av gaupene.

Vårt vern av noen ganske få individer ulv og bjørn som er del av store, livskraftige stammer globalt, har en høy pris. Utmarksbeite blir vanskelig, og Norge gror igjen.

Vi valgte en aktiv distriktspolitikk der svenskene valgte avfolkning. Derfor får vernet av ulv og bjørn nå en høyere pris i Norge enn i Sverige.

Nei til ulv

Politikerne bør prioritere landskapskonvensjonen foran Bern-konvensjonen.

Norges befolkning er spredt over hele landet, i motsetning til det sentraliserte Sverige.

Ulv og bjørn bør vi følgelig si tvert nei til. Disse to store rovdyra er uforenlig med utmarksbeite, uansett sauerase.

Jerv og gaupe derimot, kan vi trolig leve med dersom vi går over til tøffere sauer.

«Mest mulig kjøtt»-politikk

Den overordnede målsetning med landbrukspolitikken har til nå vært mest mulig kjøtt pr. dyr. Dersom subsidiene skrus mer over til å holde arealene i hevd, blir det lønnsomt for bøndene å gå over til mer hardføre saueraser. Disse rasene gir mindre kjøtt, men fungerer som rene ryddesager i utmark.

Det finnes fire-fem saueraser i bruk i Norge. «Norsk Kvit Sau» dominerer med rundt 70 prosent av total bestand. Det er en såkalt «tung» rase som har god kjøttfylde. Men rasen er klosset og reagerer ikke særlig smart i møte med rovdyr.

Landbrukssubsidiene får bonden til å gjøre noe vi som samfunn ikke er tjent med, nemlig å produsere mye kjøtt, men med mye tap

Gammelnorsk sau, derimot, slår ut alle de andre med antipredator-adferd, ifølge en rapport fra Tjøtta fagsenter (nå en del av NIBIO) i 1998 av Inger Hansen m.fl.

Denne rasen, også kalt villsau, ursau og utegangersau, er årvåken og flykter langt. Men det viktigste er kanskje den sterke morsadferden; lammene følger moren tett hele tiden, og søyene holder rede på lammene sine ved flukt. Rasen har et sterkt flokkinstinkt, og de er i stand til å flokke seg og jage mindre rovdyr bort.

Men «mest mulig kjøtt»-politikken, altså klassifiseringen til Nortura og støtteordningene knyttet til, gjør det umulig for den jevne sauebonde å legge over til denne hardføre sauerasen. Den er ikke bred nok over baken.

Landbrukssubsidiene får bonden til å gjøre noe vi som samfunn ikke er tjent med, nemlig å produsere mye kjøtt, men med mye tap. Legg til at den gammelnorske sauen har et annet beitemønster; Den er faktisk like effektiv som geita i å hindre gjengroing.

På tide å ta noen tøffe valg

De to konvensjonene vi har undertegnet er fortsatt uforenlige i møte med ulv og bjørn. Selv villsau må gi tapt mot slike store rovdyr. Norge har derfor gode argumenter for å overlate forvaltningen av disse to til Sverige, Finland og Russland.

Rent kjøtt av ekte beitedyr, ikke fjøsdyr, blir neppe mindre interessant i årene fremover

Men med jerv og gaupe er det annerledes. Det moralske ansvaret vi har for jerv og gaupe og det presserende behovet for å stoppe gjengroing, kan faktisk forenes i ett grep: Å tilføre kraftige tilskudd til bønder som vil legge om til enten villsau eller geit.

Bønder i rovdyrutsatte områder vil få et reelt valg i møte med naturverninteressene i stedet for bare å måtte legge ned.

Ved omlegging til tøffere sauer får vi også utnyttet vårt komparative fortrinn, mye utmark, til å produsere enda mer velsmakende lammekjøtt. For villsauen smaker, om mulig, enda bedre enn den kvite norske sauen. Rent kjøtt av ekte beitedyr, ikke fjøsdyr, blir neppe mindre interessant i årene fremover.

Det finnes en vei ut av uføret, altså krattskogen. Men da må norske politikere innse at man ikke kan få i både pose og sekk. Bern-konvensjonen og landskapsvern-konvensjonen er uforenlige hvis dagens landbruks— og rovdyrpolitikk videreføres. Det er på tide å ta noen tøffe valg.

Denne teksten er også publisert på Elin Ørjasæters blogg, orjas.no.

Elin Ørjasæter er foredragsholder og blogger. Twitter: @Orjas. Hjemmeside: orjas.no

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Debatt