Debatt

Donald Trump og pøblene

  •  Bernt Hagtvet
    Bernt Hagtvet
    Professor i statsvitenskap, Bjørknes Høyskole, Oslo

Flere hundre Trump-tilhengere med skuddsikre vester brøt seg inn i kongressbygningen der man skulle godkjenne Joe Biden som ny president. Foto: SHANNON STAPLETON/Reuters/NTB

Mobben som stormet Kongressen, er taperne i denne globaliseringen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Marx så det tidlig: Kapitalismen vil produsere tapere. Og taperne ville ikke nødvendigvis slutte seg til kampen for det nye samfunn. Taperne ville synke ned og bli den nye mobben.

I Det kommunistiske partiets manifest (1848) hamrer Marx dette fast:

«Filleproletariatet, denne passive forråtnelse av det gamle samfunns underste lag, blir ... på enkelte steder slynget inn i bevegelsen. Men ifølge hele sin livsinnstilling vil dette lag være tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger.»

Navnet han ga disse utskudd fra det borgerlige samfunn, var Lumpenproletariatet. Så vi ikke dem igjen 6. januar i de hornete hordene fra QAnon?

Da reiste denne pøbelen hodet på ny. Et vanlig overslag er at Donald Trumps base omfatter 30 og 40 millioner mennesker. Vi vet en god del om deres virkelighetsoppfatning. Å overse disse autoritære, lavt utdannede, uvitende og rasistiske deler av USAs velgerkorps inviterer til skjønnmaling.

Å få dem i tale uten å bli paternalistisk er president Joe Bidens fremste oppgave. Som et sort hull vil amerikansk politikk nå komme til å kretse om disse tema.

Frykten for massene

Lumpenproletariatet var ambivalent mot hele den moderne verden av industrialisering, urbanisering og sekularisering. Frykten for disse massene går som en rød tråd gjennom den politiske tenkningens historie. Filosofer har reflektert over trusler fra mobben i 2000 år.

Den amerikanske forfatningen er ett eksempel. Grunnloven er et sammenhengende vektorsystem av balanserende sperrer mot uformidlet innflytelse fra folket.

At pøbelen angrep Kongressen presis da de folkevalgte var i ferd med å sertifisere enkeltstatenes valgresultat i Valgmannskollegiet, er dypt symbolsk. Nettopp slike dikemekanismer fra John Adams’ side var tenkt som bølgebryter for å holde folket på behørig avstand. Temme villskapen.

Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, ved Bjørknes Høyskole Foto: Morten Uglum

Marerittet nedenfra

Bekymringene for massene kom naturligvis mye før. Platons idealstat, et totalitært helvete styrt av filosofkonger, var et direkte svar fra trusselen fra de uberegnelige massene i Athen, de som så lett lot seg opphisse av demagogene. Degenerasjon til anarki var alltid en mulighet. Tyranniet ville da bli utgangen, mente Platon.

Hans elev Aristoteles så også folkelig innflytelse som et forfallstegn. «Demokrati» kunne i hans regimelære lett utarte om det ikke ble balansert av innslag av fåmannsvelde (oligarki). Romerne ville lage fendere mot massene ved å kaste ut kjøttfylte lekkerbiskener i form av brød og sirkus. Det hjalp ikke i det lange løp.

Machiavelli mente det var bedre for fyrsten å bli fryktet enn respektert. John Stuart Mill var tilhenger av gradert stemmerett på basis av utdanning.

Kapitalismens logikk

For Marx besto Lumpenproletariatet av marginaliserte og desperate folk som var ofre for kapitalismens ubarmhjertige logikk: Sentralisering og maktens konsentrasjon, monopoltendenser og forarming.

Dette ustyrlige sjikt har for den europeiske venstresiden siden Marx’ tid alltid budt på problemer.

Da fascismen reiste hodet på begynnelsen av 1920-tallet, utløste det for eksempel en debatt, især innen det tyske kommunistpartiet. Den handlet om hva strategien skulle være overfor denne massemobilisering fra høyre. En reaksjon som i stil og appell i mangt lignet deres egen ideologi.

«De grusomme forenklere»

Dagens Lumpenproletariat møter en annen type kapitalisme enn deres ideologiske slektninger i industrialismens barndom. l dag tar denne ujevne utvikling form av flytting av arbeidsplasser til lavkostland og teknologisk betinget arbeidsløshet.

6. januar-mobben er taperne i denne globaliseringen. De omfatter folk uten utsikt til sosial mobilitet. De er uten fremtid og befinner seg i en prekær livssituasjon på marginene. Derav deres raseri.

Les også

Det er ikke første gangen Kongressen er blitt angrepet. Her kan du lese mer.

Hordens impuls er en dyrking av den sterke leder som kan holde de nedenfor unna. En allianse mellom mobben og «den grusomme forenkler», som middelalderhistorikeren Jakob Burkhardt kalte Louis Napoleon etter hans statskupp i 1851. Et kupp den yngre Napoleon sanksjonerte gjennom en folkeavstemning.

Slik innledet Napoleon III en æra av «folkelige» diktatorer som kulminerte med Hitler. Og som i dag minner om Donald Trump. Denne alliansen mellom mobb og elite gir nøkkelen til Trumps appell.

Forakten for svakhet

I starten av industrialiseringen hadde Lumpenproletariatet ingenting til felles utover sin rotløse eksistens, sin ensomhet og sin nagende erkjennelse av å være overflødige.

Lumpenproletariatets ideologiske forsvar, den gang som nå, ble et amalgam av rasisme, autoritær nasjonalisme, dyrkelse av den sterke mann, hang til vold, lavkirkelig kristendom og forakt for svakhet. Sistnevnte er åpenbart hos Trump. Pluss frenetisk frontstilling mot alle typer eliter, økonomiske, politiske, men ikke minst kulturelle.

Her ligger høyrepopulismens evige grunnelementer. Desto mer fragmentert innad, desto sterkere denne marginale klassens pretensjon av å representere nasjonen som helhet.

Med det amerikanske flagget i ansiktet, horn på hodet og bærende på en megafon, ble Jake Angeli en av de mest profilerte demonstrantene som inntok Kongressen. Foto: Manuel Balce Ceneta/AP/NTB

Massene som ble elsket

Når vi hørte de hese skrik om å drepe Nancy Pelosi og henge Mike Pence, ble vi minnet om massenes raseri, slik Marx identifiserte fenomenet. Massemennesket er plutselig blitt uhyggelig nærværende.

Like før pøbelen knuste rutene og satte seg i Pelosis stol, sa Trump at han «elsket dem». Alliansen elite/mobb var fullbrakt.

Den politiske retningen av slike opptøyer er forskjellig. Folkeansamlingene i Portland, Oregon, i kjølvannet av drapet på George Floyd kom fra venstre. Stormen på Kongressen kom fra høyre, men uansett retning oppviser masseadferd en rekke fellestrekk over tid. De er verdt å minnes nå. For fenomenet kommer igjen.

Ekko av Marx

Ta filosfoen Hannah Arendt. For henne består masser eller mobben av folk som tar opp i seg avfallselementer fra alle klasser i det borgerlige samfunn. Her er hun et ekko av Marx.

Arendt gjorde pøbelveldet til det fremste kjennetegn på alliansen mellom mobben og medlemmer av etablissementet som Trump de siste fire årene har illustrert.

Det var dette skjebnefellesskapet som skapte betingelsene for elite-sammensvergelsen som overga Hitler makten i 1933, og som i USA ytret seg i 6. januar.

Arendt mente mobben, som ikke må forveksles med det klassebevisste proletariatet, var produkter av bursjoasiets levemåte, dets trang etter materielle goder og dets egoisme.

Men mobben var uten borgerskapets hykleri og derfor alltid beredt til kriminalitet. I massen kommer deres slumrende demoner til uttrykk.

Den selvforskyldte trussel

For Marx hadde kapitalen selv bidratt til å styrke destruktive krefter i sin egen midte. Som i USA nå.

Lumpenproletariatet hadde mye å hevne for sin egen etterblevenhet og bar alltid nag mot sine sosialt bedrestilte. Eller de under.

Rasismen i disse sjikt var – og er – sentral (som under Trump) i mobbens egendefinisjon. Den ga et felles forankringspunkt for samhold og eksklusivitet. Ikke i kraft av kompetanse eller talent, men blott og bart i kraft av hvit hud.

Selv den ynkeligste sjel hadde derfor adgang til denne sirkel av selvopphøyde utvalgte, bare hun var hvit.

Hos de skruppelløse horder 6. januar er antisemittismen et tillegg.

Han hisset opp til ondskap. Han fortjener å bli slukt av historien, skriver Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, ved Bjørknes Høyskole. Foto: Carlos Barria / X90035 / NTB

Massenes lettroenhet

I «L’ère des foules» («Massenes tidsalder») fra 1895 beskriver sosialpsykologen Gustave Le Bon hvordan massene lar seg styre av enkle «images» – bilder som konsentrerer oppmerksomheten og klargjør hatobjektet.

Massene er lettroende. De kan snu på et moment: De kan trenge inn der de ikke trodde de kunne komme (6. januar).

Masser er elver med stryk og fosser som uavvendelig flyter én vei.

Det skapes en «massesjel» som hisser dem opp til kollektiv handling. Massens enkeltdeler er ensomme midt i mengden. Det fører til anomie, en normløshet som gjør dem farlige. Og lette å styre (6. januar).

Denne felles opphisselse fjerner moralske skranker som normalt demmer opp for individuell villskap. Masser er elver med stryk og fosser som uavvendelig flyter én vei. Ellers lovlydige mennesker blir monstre (6. januar).

Et sentralt aspekt ved dagens masser er konspirasjonstenkningen. Å tro på sammensvergelser forenkler verden og avføder en følelse av overlegen innsikt, især for de mest kunnskapsløse.

Skuffen som intet betyr

Ingen kan som Shakespeare skildre maktlystens forgiftende virkning på menneskesinnet.

I «Macbeth» (1605) sitter hovedpersonen, kongedreperen Macbeth, ensom og forlatt på sitt slott. Han har mistet alt og skjelver av frykt for hevnen etter all sitt spill av blod i sin streben etter kongetronen.

Der holder han sin gravtale over Lady Macbeth som bad om å få sine bryst omskapt til redskaper for ondskap. Alle hans gårsdager er veier til «dusty death». Livet er nå en vandrende skygge «full of sound and fury», uten betydning.

Trump opplevde å bli forlatt, ikke av alle, men av dem han trodde ville være hans trogne. Hans vei til makten var besådd med løgn, vendettaer og dolkestøt. Han appellerte til de sletteste instinkter hos sine landsmenn. Han hisset opp til ondskap. Han fortjener å bli slukt av historien.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Historie
  2. Donald Trump
  3. Amerikansk politikk