Unge som sulter, kan ikke snakke seg friske
Finn Skårderud har et ensidig fokus på samtalen i behandlingen av alvorlig anoreksi. Og ikke minst skildrer han sykdommen på en poetisk og tidvis forlokkende måte.
I en artikkel om kunst og anoreksi i Aftenposten 10. desember skriver Finn Skårderud at man kan «møte seg frisk» av en spiseforstyrrelse. Som tidligere anoreksipasient gjør dette meg både sint og bekymret. For det er fullt mulig å gå i psykoterapi uten å bli friskere – det er til og med mulig å bli sykere mens man prater om det som er vanskelig.
Ledende fagmiljøer fremhever i dag at vektøkning hos anoreksipasienter er en forutsetning for at samtaleterapi skal ha noen hensikt. Jeg undrer meg over at dette ikke kommer tydeligere frem i Skårderuds mange tekster.
Svermerisk
Personlig opplevde jeg ikke bedring fra anoreksien en eneste gang i de periodene jeg gikk i behandling, og vektøkning ikke fant sted. Og det er ikke så rart, for det sykdommen vil, er å presse kroppen inn i en svært helseskadelig tilstand. Og det personen bak sykdommen vil, er å bli sett og anerkjent som noe mer enn signalene den syke kroppen sender.
Kombinasjonen «null vektoppgang og samtaler med behandler» er derfor «perfekt» for den syke.
Ved å hevde at forfatteren Louise Glück kunne lese, skrive og snakke seg ut av psykiatriens mest dødelige lidelse, antyder Skårderud at andre kan det også.
Og det er ikke noe svermerisk over det, mener han. Nei, det er ikke noe svermerisk over dette – det er bare feil.
Derimot er det noe svermerisk over språket Skårderud selv bruker. Han er flink til å skape poetiske bilder av det som er vanskelig for den syke. Kanskje for flink.
For er det noe den spiseforstyrrede identiteten søker, er det ord som rettferdiggjør den selvdestruktive adferden. Skårderuds ord er helt sikkert velmente, og han har nok hjulpet mange. Men pennen hans kan også mate den identitetsskapende lidelsen.
Triggende Instagram-post
Ett eksempel er et dikt skrevet og publisert på Instagram. Her refererer Skårderud direkte til kroppsvekt. For de sårbare kan dette virke triggende. At Skårderud, med flere tusen unge følgere, velger en slik form, er underlig.
A post shared by Finn Skårderud (@finnskarderud)Poenget er ikke at psykoterapi er uviktig. Trygge rammer og varige relasjoner til behandlere er avgjørende for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse.
Det er viktig at pasienten utvikler «et bedre språk» slik at man kan «regulere komplekse emosjoner og utfordrende forhold», for å bruke Skårderuds ord.
Det som skremmer meg, er det ensidige fokuset på samtalen i behandlingen av alvorlig anoreksi, og ikke minst den poetiske og tidvis forlokkende måten Skårderud skildrer sykdommen på.
Incentiv til å bli sykere?
Slik skapes kanskje også et incentiv hos de syke til å bli enda litt sykere, slik at de, ved passe inn i psykiaterens språk, endelig kan bli forstått og sett.
Man kan prate så mye man vil, men sykdommen slipper ikke taket før en sunn vekt er oppnådd og blir der.
For unge mennesker i vekst haster det, vedvarende sult skader dem for livet.
Som Norges mest anerkjente psykiater bør Skårderud vie mer plass i tekstene sine til dette og tone ned opphøyingen av samtalen og kunsten i behandlingen av spiseforstyrrelser. Dette til det beste for unge jenter som står i akutt fare for å miste fruktbarhet, benmasse og en frisk start på voksenlivet.
