Debatt

Kort sagt, tirsdag 1. desember

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Stråling. Atomvåpen. Bemanningsbransjen. Scenekunst for unge. Flagstad og Callas. Her er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Strålevernet sporer av

I et debattinnlegg som tar et byks over metastudier, reviews og kreftvurderinger, hevder Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet å lene seg på «anerkjente internasjonale komiteer og organisasjoner».

Men de glemmer å nevne at premissleverandør ICNIRP og strålekomiteen i IEEE er kritisert sønder og sammen av både NRK Brennpunkt, Investigate Europe og moderate fagfolk. Det blir vel da en kortslutning implisitt å konkludere med at forskere, leger, tidligere WHO-sjefer og andre som mener strålingen er brysom, bør søke terapi eller beroligende medikamenter mot bekymringene? Trengs ikke en systemisk resept?

Torleif Dønnestad, Stavanger


Falsk trygghet

«De som mener Norge bør slutte seg til forbudet, må forklare hvordan vår sikkerhet kan ivaretas i en verden der Natos atomparaply ikke består», skriver Kristin Ven Bruusgaard i Aftenposten 17. november. Har hun tatt inn over seg risikoen ved at 1800 atomvåpen til enhver tid står klare til utskytning på få minutters varsel?

Listen med nestenulykker og uhell knyttet til atomvåpen er lang. Tidligere forsvarsminister i USA, William Perry, mener vi har fokusert på feil trussel. Den største faren ligger ikke i at Russland skal angripe USA, men at vi snubler inn i en atomkrig som et resultat av en feiltolkning eller misforståelse.

Bruusgaards argumentasjon tyder på en blind tro på at vi kan fortsette å true hverandre med atomvåpen uten at de noen gang vil bli brukt. Det vitner om manglende vilje til å ta innover seg de ødeleggelsene disse våpnene vil føre til ved bruk.

Bruusgaard skriver selv at «norsk politikk må være basert på den reelle, sikkerhetspolitiske situasjonen, ikke av den verden vi skulle ønske vi levde i». Hvem er det som lever i en illusjon?

Anja Lillegraven, daglig leder, Norske leger mot atomvåpen, Akari Izumi Kvamme, daglig leder, Nei til Atomvåpen, og Tuva Krogh Widskjold, koordinator, ICAN Norge


Bemanningsbransjen er ingen blindvei

Aftenpostens lederartikkel 12. november tok utgangspunkt i en viktig og god rapport fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) som viser at faste ansettelser øker og at færre jobber i atypiske stillinger. Det vises i lederen til at midlertidig jobb er veien til fast jobb for mange, men at ansettelse i bemanningsbyråer ofte er en blindvei i arbeidslivet. Sistnevnte konklusjon blir feil å ta på grunnlag av rapporten.

Registerdataundersøkelsen, som ISF her har foretatt, viser gjennomsnitt. Den justerer derfor ikke for forskjeller i sammensetningen av gruppen personer som arbeider som selvstendig næringsdrivende, midlertidig ansatt eller via et bemanningsbyrå.

Bemanningsbransjen er en bransje hvor terskelen for å gi muligheter til arbeidssøkere som sliter med å få jobb andre steder, har vært lav. Dette innvirker på tallene som viser veien videre i arbeidslivet i denne undersøkelsen. Gruppene som sammenlignes er altså ikke homogene, og bemanningsbransjen «straffes» for å være en bredere inngangsport til arbeidslivet enn andre.

Lovendringene som trådte i kraft i fjor, førte til at bemanningsbedriftene må sikre sine ansatte større forutsigbarhet enn tidligere gjennom faste stillingsprosenter og dermed også ta større risiko ved ansettelser. Effekten av dette er at bemanningsbedrifter har måttet bli mer selektive på hvem de tør å satse på. Flere av dem som tidligere fikk muligheten i arbeidslivet, vil nå falle utenfor.

I en fremtidig registerdataundersøkelse vil derfor sannsynligvis bemanningsbransjen fremstå som en bedre inngangsport til arbeidslivet med mindre tegn på såkalt innelåsing enn i dag. Dette fordi gjennomsnittet av de ansatte da vil ha større sannsynlighet for å lykkes. Effekten av tilknytningsform i kraft av undersøkelsen blir altså bedre dersom de svakeste gruppene holdes utenfor. Dette er viktig å ha med seg når man sammenligner de forskjellige tilknytningsformene.

Even Hagelien, bransjedirektør, NHO Service og Handel


Scenekunst for unge henger i en tynn tråd

Medlemsorganisasjonen Assitej Norges arbeid er forankret i FNs barnekonvensjon artikkel 31, som sikrer barns rett til gode kunstopplevelser. Ved å stenge ned scenekunsttilbud til unge blir det ikke opprettholdt. Covid-19 rammer kulturlivet hardt, forestillinger blir avlyst og utsatt, frilansere står uten rettigheter. Kan ikke kunstnere bare omskolere seg?

I resten av verden kan få kunstnerne leve av kunsten sin alene. Det er her Norge skiller seg fra andre land. Vi er blant de beste i klassen på scenekunst for de unge! Norske kunstnere har gode ordninger som gir tid, rom og økonomi til å utforske, skape og dermed heve kvaliteten på scenekunst for unge. Her stiller vi i særklasse – og som resten av verden sier: fordi vi har råd til det. Men med omskolerte kunstnere, hvor er da leverandørene til Den kulturelle skolesekken når pandemien er over?

Hvem skal da sørge for at dine barn får se forestillinger som forandrer livet deres? Det er lett å undervurdere kvaliteten og kompetansen til scenekunstnere, men det er fryktelig dumt å gjøre det. Scenekunst fungerer som en slags motpol til kapitalistiske krefter som bestemmer hva våre unge skal tenke, mene og føle. Scenekunstnere har en viktig samfunnsfunksjon. I 2021 skal barne- og ungdomskulturmeldingen være klar, vi håper det er leverandører igjen til å gjennomføre denne fantastiske satsingen for de unge.

Ingvild Lien, daglig leder, Assitej Norge


Blander Flagstad-biografen kortene?

Besøkte Maria Callas Kristiansand sommeren 1956, spør Ingeborg Solbrekken i et kortinnlegg i Aftenposten. Svaret er ja, Callas avla et privat besøk hos Flagstad i sommerboligen Amalienborg. I urpremieren FLAGSTAD – An Opera produsert av Opera til folket, som kun rakk generalprøver før Den Norske Opera stengte ned 6. november, er ikke dette møtet med. Det er med i teaterforestillingen Utvalgt fra 2014. Hovedkilden til møtet er et medlem av Flagstads familie, intervjuet i 2013.

I tillegg: Samtidig som Flagstad gjorde plateinnspilling i Wien i mai, sang Callas på Wieneroperaen. Ifølge Flagstads dagbok er hun på Amalienborg sommeren 1956. Callas hadde ferie mellom 16. juni og 3. august. Bilder viser Callas gå ned trappen fra et SAS-fly.

Flagstad innstuderte Norma, men fremførte den aldri. Callas skulle ha sin Metropolitan-debut samme høst. En scene med store vokale utfordringer, en scene som Flagstad kjente ut og inn siden 1935. Mer enn nok å samtale om bare i den forbindelse for de to.

Einar Bjørge, manusforfatter, librettist og regissør


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Arbeidsliv
  3. NHO
  4. Scenekunst
  5. Atomvåpen
  6. Mobilstråling