Vi var nær en rettsskandale. Det er skremmende å tenke på.
Vi hadde ikke fått en faglig debatt om tilregnelighetsspørsmålet hadde det ikke vært for at fagfolk engasjerte seg i saken.
Det var med stor interesse jeg leste Inga Bejer Enghs kronikk i Aftenposten 26. juni. Her blir vi minnet om at borgernes rettssikkerhet kan settes på prøve når samfunnet er i krise og sterke følelser settes i sving.
Hun trekker frem 22. juli saken, der hun var aktor, som ett av flere eksempler. Hun hevder at medienes kritiske blikk i liten grad var knyttet til Anders Behring Breiviks rettssikkerhet.
Jeg ser meg nødt til å svare på denne påstanden slik at fortellingen om norgeshistoriens verste sak i moderne tid blir fremstilt nyansert.
Helt ubegripelig
Dersom den første sakkyndigrapporten ikke var blitt gjort tilgjengelig i mediene, hadde vi ikke fått en faglig debatt om tilregnelighetsspørsmålet.
Jeg har bakgrunn som psykolog og schizofreniforsker. Det var helt ubegripelig for meg at den planlagte terroraksjonen skulle vært utført av en utilregnelig person med en alvorlig psykose.
Det var flere svakheter som kom frem knyttet til oppnevnelsen av sakkyndige, det faglige grunnlaget de sakkyndige bygget sin erklæring på og tilfeldigheten i metodebruk. Det var derfor helt på sin plass at fagfolk engasjerte seg i denne saken.
Vi fikk også innsyn i arbeidsmetodene til Den rettsmedisinske kommisjon. Det var på ingen måte tillitvekkende.
Det var tankevekkende at aktoratet hadde en slik tro på at kommisjonen ville gjøre en grundig vurdering av den første erklæringen og at den kunne gi merknader.
De merknadene kom aldri, før de nærmest ble tvunget fremlagt i åpen rett.
Åpenbare svakheter
Det er skremmende å tenke på hvor nær vi var en rettsskandale hadde det ikke vært for at fagfolk engasjerte seg og kritiserte den første rapporten. I tillegg fungerte de som drahjelp for bistandsadvokatens gjennomslag for den andre vurderingen.
Man kan i ettertid spørre seg om det var utenforstående fagpersoner sitt ansvar å påpeke en tvilsom diagnostiseringspraksis og åpenbare systemsvakheter. Og betydningen av å sikre en bred, uavhengig og kompetansebasert vurdering av massemorderens psyke.
Ble en rettssikker prosess
Det har gått ti år siden rettssaken. Det er fortsatt vanskelig å forstå at aktoratet ikke vurderte denne saken annerledes enn andre straffesaker. Loven åpnet for flere sakkyndige.
Saken er uhyrlig og av stor offentlig interesse. Derfor var det betenkelig at retten ikke forankret vurderingen også i en samfunnsvitenskapelig og psykologisk forståelse. Bruk av tilgjengelige sakkyndige som sirkulerte i systemet, ble vurdert til å være godt nok.
Derved fikk ikke retten en kompetansebasert vurdering av hvorvidt premissene for utilregnelighet hos massedrapsmannen var til stede.
Rettsapparatet ble presset fra skanse til skanse av mediene, hvilket ga inntrykk av et noe tilstivnet system. Så kollapset det hele under rettssaken.
Det ble en rettssikker prosess nettopp fordi mediene og fagfolk var våkne og engasjerte seg. Vi unngikk den rettsskandalen det ville vært å sykeliggjøre terroristens onde handlinger og frata ham skyldevne.
