Debatt

Demokratiet avhenger av sivil kontroll over en militærmakt som er mektig nok til å true det | Ivar Fahsing og Gisle Kvanvig

  • Ivar Fahsing
    Politioverbetjent og forsker ved Politihøgskolen
  • Gisle Kvanvig
    Senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo
Politifolk med automatvåpen gjør seg klar til neste fase i operasjonen på Utøya og venter på båttransport ut.

Effekten av militære tiltak mot radikale ideer og røvergrupper er både tvilsom og udemokratisk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sigmund Simonsen skriver i sin kronikk 29. oktober at Forsvaret hadde rett til og kunne gjort mer 22. juli. Han søker «rettslig» å identifisere en gråsone mellom forsvar og politi, men glemmer at denne har et navn: demokrati.

Simonsens rettslige argument for et større beslutnings- og handlingsrom for Forsvaret innhentes av politikken. Jus- og filosofiprofessor Jeremy Waldron kaller demokratiet rettsvitenskapens skitne lille hemmelighet. Han peker på hvordan jusen ønsker bort lovgivende prosesser, fordi de er så politiserte og uryddige.

Ivar Fahsing er politioverbetjent og forsker ved Politihøgskolen.

Demokratiet avhenger av sivil kontroll over en militærmakt som er mektig nok til å true det. Det er en vanskelig balansegang der militæret må godta at sivile myndigheter har rett til å ta feil. I praksis er sivil-militære relasjoner komplisert, men prinsipielt og empirisk er de ikke en gråsone.

Skille i kompetanseområder

Det er et skarpt skille mellom politiets og Forsvarets kompetanseområder. Forsvaret skal verne Norge og norske interesser mot ytre trusler, mens politiet skal bekjempe kriminalitet innenfor landets grenser.

Parallellen Simonsen trekker til 1940 er historisk, politisk og etisk feil. Den svarer så altfor godt til 22. juli massemorderens selvbilde, og vi synes det er lite interessant å diskutere hvorfor et 35 år gammelt mellominntektsland ikke hadde militær kapasitet til å motstå en invasjon fra en ytre trussel som var oss militært overlegen. Det som er mer interessant, er allegorien til krig og hvorfor Simonsen ikke heller velger nær fortid når han skal trekke paralleller.

Gisle Kvanvig er prosjektleder ved Senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo.

Terrorisme som justispolitisk problem

Den moderne krigen mot terror feirer snart 20 år. Før 9/11 var sikkerhetspolitikken nær kategorisk på at terrorisme var et justispolitisk problem. Det var det gode grunner til. Norge og Europa har betydelig erfaring med å bekjempe terrorisme gjennom bruk av politi og rettsapparat. Det er feil å forkaste denne faglige, operasjonelle og politiske erfaringen når nye kriser oppstår.

Når det gjelder som mest, må vi som borgere kunne forvente at våre ledere bruker det de vet, og ikke mister fatningen når det brenner. Effekten av militære tiltak mot radikale ideer og røvergrupper er både tvilsom og udemokratisk.

Før 9/11 var sikkerhetspolitikken nær kategorisk på at terrorisme var et justispolitisk problem. Det var det gode grunner til, skriver debattantene.

Militærets kjernekompetanse

Statsviterne Samuel Huntington og Samuel Finer var begge opptatt av militærets profesjonalitet og kjernekompetanse som midler til sivil kontroll. Kort forklart er ikke spesialsoldater spesielle, de er spesialister på militær innsats. Deres profesjonalitet og kjernekompetanse er en annen enn den som kreves i en nasjonal innsats mot terrorisme.

Kontraterror nasjonalt er en spesialisering politiet skal inneha. Når en krise slik som 22. juli har inntruffet, virker det merkelig å velge å gå på akkord med vår egen grunnlov fremfor å forfølge debatten om politiets beredskap i form av etterretning, kommandolinjer og utstyr. I forlengelse av den debatten kommer det gradvis på plass nye demokratiske grenseoppganger om samarbeid mellom politiet og Forsvaret.

Bevæpnet politi ved Regjeringskvartalet etter at bomben ble detonert 22. juli 2011.

Politiets kjernekompetanse

Skal vi tillate oss å spekulere, kan vi spørre oss hva militæret skulle foretatt seg i sommer hvis moskeangrepet i Bærum hadde utartet? Enda en hjemmeradikalisert potensiell massedrapsmann gikk til aksjon. Politiet brukte sin kompetanse og erfaringer opparbeidet etter 22. juli og iverksatte de nødvendige tiltak mens de forberedte seg selv og samarbeidspartnere på hva som kunne komme.

Politi i arbeid etter angrepet på Al-Noor Islamic Centre tidligere i år.

Det er fordi politiet er spesialister på å sikre bevis fra åsted, ofre, vitner og mistenkte som i neste omgang kan frembringe kunnskap som er viktig for forebygging av lignende hendelser. Dette er ikke en kjernekompetanse militæret besitter.

Den 22. juli hadde Forsvarets helikoptre rotoren i gang både på Rygge og Voldsløkka, mens de avventet en ordre om å bistå politiet som det diskuteres om kom for sent. Det kan virke lite effektivt, men vi skal være glade for at det norske Forsvaret ventet på den helt nødvendige ordren og dermed opptrådte profesjonelt og demokratisk.

Les også

  1. Aftenposten mener: Felles innsats mellom politi og forsvar må være unntaket

  2. 22. juli-kommisjonens gransking av Forsvaret er ytterst mangelfull

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Politiet
  3. Forsvaret
  4. Terror
  5. Debatt