Debatt

Kort sagt, torsdag 11. juli

  • Debattredaksjonen

Rasismeparagrafen. Pacemakerregister. Griseindustrien. Sykehus i Oslo. Unge uføre. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Rasismeparagrafens uprivilegerte majoritet

9. juli nekter gruppeleder Robert Nyheim-Jomisko å forklare hvorfor deltagerne i oppropet mot straffelovens § 185 er privilegerte. At forskere skulle levere premisser i en privilegert forbindelse, som han sier, er ikke lenger tilfelle i det borgerlige samfunn. Vi lever ikke i noe kastevesen. Derimot er det utvilsomt slik at minoriteter kapsler seg inn i nedlatende holdninger for å forsvare seg i sine vanskeligheter.

At de klynger seg til selviske organisasjonsformer, samt til insinuasjoner à la Nyheims, skjer bare altfor ofte. Selv har jeg erfart dette gjennom bl.a. femten års arbeid som tillitsvalgt i Fellesforbundet, hvor det har vært nesten like vanskelig å få «etniske nordmenn» til å forsvare bevilgninger til antirasistiske mønstringer utenfor arbeidsplassen, som å få «minoriteter» til å støtte streiker til felles beste – nemlig for den uprivilegerte majoritet.

Jørgen Sandemose, gjesteforsker, filosofi


Gammelt nytt om sporing av pacemakere

Helseministeren har allerede bedt helseforetakene om å utrede en løsning for sporing av implantater. I et leserinnlegg i Aftenposten 9. juli etterlyser Torkel Steen et sentralt pacemakerregister, og ber helseministeren om «å vise handlekraft». Helseministeren har allerede vist handlekraft. Han har gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å utrede en løsning for sporing av pacemakere og andre implantater. Helse Vest skal lede dette arbeidet, som skal skje i samarbeid med Direktoratet for e-helse og Statens legemiddelverk.

Vi ser tre mulige alternativer for sporing av implantater: Bruk av pasientjournal, kjernejournal eller etablering av et eget implantatregister, slik de har i Danmark. Disse mulighetene skal nå utredes nærmere. I september skal vi ha et møte med de regionale helseforetakene, der vi skal vi se nærmere på oppdraget, inkludert tidsramme. Steens påstand om at «ingenting har skjedd» på området etter at Aftenposten skrev om saken før jul, er altså feil. Mye har skjedd, og enda mer er på trappene.

Anne Grethe Erlandsen, statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet


Pølsevev om griseindustrien

Aftenposten hevder på lederplass 5. juli at jeg i debatt om de grusomme forholdene i norsk griseindustri peker på «årsaker som ikke finnes». Mitt poeng er at det ikke er en enkelt årsak, men selve systemet som svikter når kvantitet belønnes over kvalitet.

99,6 prosent av norske griser får aldri gå ute. Følsomme, intelligente dyr som vil grave i jorden, lever i trange betongbinger. Brennpunkt viste ulovlige overgrep mot griser, men i hovedsak lider de som følge av lovlig, høyintensivt dyrehold og avl, ikke avvik.

Vi så dyr med liggesår og avbitte haler. Syke grisunger ble slått i hjel, noe som er forbudt i Tyskland. I Norge er metoden lovlig og anbefalt. Purka får så mange grisunger at nesten én av fem ikke klarer seg.

Presset på effektivitet og pris preger hele grisens liv. Det tvinger bønder til stordrift, overproduksjon og dårlige arbeidsvilkår. Strengere kontroll løser ikke dette.

Dette er villet politikk, med en høy pris for dyrene, mennesker og miljø. Derfor vil De Grønne belønne god dyrevelferd, ikke flest mulig dyr til slakt.

Sirin Stav, 4. kandidat til Oslo bystyre, MDG


Sommerlektyre for Sp-politikere

Jeg anbefaler helseforetaksloven som sommerlektyre for Sp-politikere som vil stoppe bygging av nye sykehus i Oslo.

Sps Kjersti Toppe prøver å gi inntrykk av at beslutningen om å gi Oslos innbyggere et bedre sykehustilbud har skjedd i strid med loven. Det har den selvsagt ikke. Stortinget har bestemt at helseministeren er sykehuseier og øverste myndighet som skal fatte beslutninger i store saker som bygging av nye sykehus og endring av sykehusstruktur.

Så er det sykehusene og de regionale helseforetakene som har ansvar for å planlegge sykehustilbudet slik at befolkningen får forsvarlig behandling når det trengs. Det ansvaret inkluderer planlegging av fremtidens sykehustilbud.

Kjersti Toppe mener det jeg har sagt om dette, er feil. Sps helsepolitiske talskvinne skriver i Aftenposten 8. juli at jeg bør lese helseforetaksloven én gang til. Hun mener lovens merknader viser at store sykehussaker må behandles av Stortinget. Men det stemmer slett ikke.

Hverken helseforetaksloven eller merknadene sier noe om at Stortinget skal behandle slike saker. Saker av vesentlig karakter skal ikke avgjøres av helseforetaket selv, men det betyr ikke at de skal forelegges Stortinget. Så det er ikke jeg som bør ta med helseforetaksloven på stranden i sommer. Det er det Kjersti Toppe som bør gjøre.

Bent Høie, helseminister (H)


Bingo og eldretrim er ikke motiverende for yngre syke

En liten kommentar før valget 2019. Kommunene driver i dag med ett opplegg som er i strid med egne retningslinjer angående yngre uføre. I dag plasseres disse på samme måte som man tidligere har hatt flere store kampanjer imot og forskningsrapporter på var skadelig.

Disse gruppene plasseres i dag sammen med eldre på såkalte sentre. Disse sentrene blir drevet på samme måten som eldresentrene ble drevet før. Det er til og med flere av dem som heter aldershjem. Forskjellen i dag er at beboerne har såkalt egen bolig, men det hele er satt sammen slik eldresentre var før. Og alt som skjer på disse stedene, bærer preg av at dette er sted beregnet for eldre mennesker og ikke yngre.

Bibeltimer, bingo, eldretrim og annet er ikke motiverende for yngre syke og handikappede mennesker.

Dette med egne leiligheter høres jo så fint ut. Men husk disse er satt i sammen som et kollektiv. Og når man vet at mange av de uføre trenger mye hjelp, så er dette enkelt siden man kan ha alt på én plass. Så ikke tvil om hva kommunens målsetning med dette er.

Men resultatet av dette er noe ingen vil snakke om. De yngre isolerer seg og er ensomme. Og når man ser på aktiviteten på mange av disse sentrene, så skjønner man fort at de yngre blir isolert fra sine egne aldersgrupper. Så det er vel på tide å se på dette. Og som et lite tillegg: Jeg er en av disse som bor slik selv, så jeg vet hvordan dette er og hvordan dette føles.

Ole Henrik Pettersen, Stavern

Løft frem alles meninger

Den offentlige debatten i Norge gir folk med høy utdanning og fjonge titler mulighet til å ytre seg, mens de fra lavere sosiale lag ikke blir lyttet til. Dette gir en ensidig debatt, hvor ytringsmangfoldet knebles. I Aftenposten nylig fikk tre forskere, tre ledere, tre høytstående politikere pluss en rådgiver, en sjeføkonom og en sivilarkitekt innleggene sine trykket på debattsidene.

Altfor ofte er det de ressurssterke som blir hørt. Folk med høy utdanning og snertne titler tilskrives større integritet enn folk fra lavere sosiale lag ved at deres meninger oftere løftes frem. Det fører til at debatten ikke styres av argumentene for og imot, men av troverdigheten til de som legger dem frem. Selv om man tilhører eliten, betyr ikke det at innspillene derfra er de beste. Integritet i form av yrkeserfaring bør også dyrkes. Kanskje har den ufaglærte SFO-assistenten med tre års erfaring et viktig innspill i debatten om mobbing i skolen som vi skal lytte til?

Aftenposten har et samfunnsansvar for å løfte den offentlige debatten. Derfor skal saklige og godt formulerte innlegg publiseres. Samtidig har mediene et ansvar for å belyse saker fra flere sider, hvor alles argumenter blir lyttet til, uavhengig sosial tilhørighet, utdanning og yrkestittel. Så til alle sammen: Delta i debatten – din mening er viktig! Og til mediene: Løft frem alles meninger!

Sondre Bergem Sørheim, Trondheim

Urovekkende uttalelse fra helsedirektøren

Etter at Sivilombudsmannen har kritisert fylkesmenn som ikke har påsett at lovens krav er fulgt ved vedtak om tvangsmedisinering, er Helsedirektoratet bedt om sitt syn på studier som kan si noe om effekten av antipsykotiske legemidler.

I Aftenposten opplyser psykiater Trond F. Aarre at de har kommet med informasjon som gir inntrykk av at medikamentene er mer effektive enn de er påvist å være. I sitt svar til Aarre medgir helsedirektøren at lovens krav om tvangsmedisinering som sier at det skal være «stor sannsynlighet» for at pasienten blir vesentlig bedre av behandlingen, må bygge på det generelle kunnskapsgrunnlaget.

Uten at det er mulig å dokumentere at dette finnes, konkluderer han imidlertid med at inntil ny kunnskap og eventuelle lovendringer foreligger, kan lovens strenge vilkår for tvangsbehandling likevel være oppfylt «i tråd med dagens praksis».

Som tidligere psykiatrisk pasient med alvorlig skade i sentralnervesystemet etter tvangsmedisinering, opplever jeg svaret som foruroligende. Jeg minner om at loven også krever at gevinsten ved medisineringen klart må oppveie for ulempene. Jeg advarer mot forsvar for «dagens praksis».

Mai Elisabeth Berg, Trondheim

Har vi glemt vårt eget retteprogram?

8. juni omhandler avisens Helene Uris språkspalte en del upåaktede lingvistiske viderverdigheter ved bruk av retteprogrammer. Og Helene Uri konkluderer med en liten moralpreken.

Imidlertid glemmer hun blant Microsoft-variantene å slå på vårt naturlige retteprogram. Det kalles morsmål, og skal minne oss på å skrive norsk. Derfor har det sluppet igjennom «mail» istedenfor e-post, og prat/spørsmål og svar blir «chat». Det glipper også litt for Schibsteds reklamefolk, som på samme side reklamerer for «native» løsninger. Rett nok i anførselstegn. Så det er kanskje håp.

Helene Uri avslutter spalten med bønn om å sette blikket på den ferdige teksten. Enig, og trengs litt hjelp, arbeider Riksmålsforbundet aktivt for bruk av norsk språk. Jeg fortsetter så gjerne bønnen med å verve henne som medlem. Og «Schibsted media group», så de kan finne et norsk navn.

Hans Petter Harestad, Vestfold

Biomangfoldets kommende undergang overdrives

Lørdag 6. juli skriver Aftenpostens journalist Ole Mathismoen nok en artikkel om verdens natur – som hevdes snart å være historie. Men overdrivelsene er enorme, og analysene gale.

Mathismoen begynner artikkelen med et insekt han kaller skogpanserbille. Det finnes neppe noen slik art, derimot er skogpanserbie (Stelis phaeoptera) en regionalt utryddet insektart. Den er ikke registrert i Norge de siste årene.

Arten er funnet én gang i vårt land, mellom professor Kohts vei og Boyes vei – i området Lysaker/Stabæk i Bærum. Det er mer enn hundre år siden. Aftenpostens journalist bruker dette insektet som et innledende bevis på biomangfoldets kommende undergang, som skyldes menneskets brutale framferd i naturen. Men slik er det ikke. Arten har ikke dødd ut i Norge. Det ene individet har dødd, og det er noen helt annet.

Den andre arten han starter artikkelen med, er planten svalerot. Den hører til sørover i Europa, hvor den er vanlig. I vårt land ble også denne funnet på 1800-tallet, med noen få eksemplarer nord i Oslo. Den gang var det fremdeles landsbygd der. At ingen lenger finner den, er uttrykk for det samme: Individet/individene har dødd. Arten har ikke dødd ut.

Dette er altså to arter på kanten av utbredelsesområdet som lett kan forsvinne. Biologer har for lengst gitt opp forestillingen om en stabil natur, og tror ikke lenger at forandringer i økosystemer innebærer at det hele bryter sammen. Men den forestillingen lever videre hos andre.

Morten Jødal, biolog

Forsvarsmekanisme

Som mann på 86 år og mangeårig abonnent på Aftenposten, fikk jeg lyst til å kommentere Anne Gunn Halvorsens kommentar i avisen 7. juli. Hun beskriver på en meget treffende måte hvordan kravene forbundet med klimaproblematikken på ulike måter påvirker vårt daglige liv og vanskeligheten knyttet til å forholde seg til de ideelle krav.

I likhet med henne har jeg jobbet fulltid (på fabrikk siden jeg var 14 år), og jeg har med tiden blitt en meget god skattebetaler, noe som også omfatter pensjonisttiden. Når jeg nå nyter en fornuftig økonomisk tilværelse og har en meget akseptabel helse, burde alt ligge til rette for at jeg kunne nyte mitt otium, fri fra vanskelig problematikk.

Men kommende definerte katastrofer knyttet til klima og uheldige virkninger for mine barnebarn, beveger seg et sted i bakenforliggende tankebaner. Som en forsvarsmekanisme velger jeg å tvile på påstandene om klodens undergang (noe jeg slettes ikke er alene om), basert på den kunnskap som forteller om at forandringer av kloden har funnet sted til alle tider. Unnskyld!

Per Ugland, pensjonist

Hva med el-sparkesykkelskam?

I Aftenposten søndag 7. juli kommer Anne G. Halvorsen med noen svært leseverdige betraktninger. Under tittelen «På en søndag» skriver hun om følt hjelpeløshet overfor en påstått syk klode. Der får «klimakrisen» mye oppmerksomhet på bekostning av en mulig miljøkrise. Dessverre.

Det sistnevnte kan bli reelt hvis vi fortsatt skal tilføre jord, vann og luft store mengder farlige giftstoffer (og da menes ikke CO₂), forsøple, kaste mengder av fullt brukbar mat og følge klesmoten og stadig kjøpe nye klær.

Jeg føler ingen klimaskam. Hverken på søndager eller andre dager. Jeg reiste ikke med fly før jeg hadde fylt 60 og ser ingen grunn til å skamme meg for noen flyturer nå. Ikke om de skulle komme tett heller. Jeg kjører en liten dieselbil med lite utslipp uten snev av bilskam. Hvorfor skulle jeg det når blytunge elbiler som Tesla raser forbi meg og virvler opp skyer av støv uten å bli avkrevd støv – og batteriskam? Og hva med litt el-sparkesykkel-skam?

Klima er blitt mote, slik som klær. Men det er fortsatt vi selv som bestemmer. La ikke politikere, medier og selvutnevnte klimapsykologer påføre oss hjelpeløshet og skam for en innbilt lidelse!

Trond Vivelstad, Miljøbevisst pensjonist uten klimaskam


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Rasisme
  3. Kunst

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 30. oktober

  2. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 29. oktober

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 28. oktober

  4. DEBATT

    Kort sagt, mandag 26. oktober

  5. DEBATT

    Kort sagt, søndag 25. oktober

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 23. oktober