Tro er et valg. Legning er ikke det. | Nora Dåsnes
Hvorfor skal jeg tolerere det jeg oppfatter som intoleranse?
Espen Ottosen skriver i sitt svar torsdag: «Jeg skjønner ikke hva Nora Dåsnes mener når hun skriver at hun ikke vil «tåle» det jeg står for. Vil hun ta fra meg ytringsfriheten?»
Jeg vil selvfølgelig at alle i Norge skal benytte seg av ytringsfriheten vi har. Den er en av de rauseste i verden, og det er forferdelig mange land hvor tegneserien min aldri hadde blitt gjengitt i en riksdekkende avis. Og selvfølgelig har jeg ingenting imot religion.
Hvordan er dette toleranse?
Jeg har selv deltatt på Skeiv messe i Oslo og er opptatt av at skeive religiøse ikke skal føle at de faller mellom to stoler.
Men jeg kommer nok aldri til å forstå hvordan man kan elske et menneske og samtidig mene at den samlivsformen som er naturlig for dem, er dårligere enn en annen. Jeg kan i alle fall ikke forstå at helsepersonell skal kunne ignorere den rådende medisinske konsensusen om at transpersoner skal tas på alvor, og at feilkjønning er en stor, unødvendig påkjenning.
Her ligger mitt dilemma: Hvordan er dette toleranse? Og hvorfor skal jeg tolerere det jeg oppfatter som intoleranse? (Det bør dessuten sies at dette er holdninger som finnes hos både troende og ikke-troende.)
Tro kan endres
Tro er en sterk og personlig ting. Men den er valgt. Og den kan endres. Det kan ikke seksuell legning eller kjønnsidentitet. Det har vi dessverre fått bevist gjennom traumene hos dem som er blitt utsatt for konversjonsterapi.
Vi skeive har stor støtte i befolkningen, heldigvis. Men jeg kjøper likevel ikke helt at kristne trenger spesiell beskyttelse i Norge i dag. Det kan vi ta opp igjen når det er Skeivt Folkeparti som sitter i regjering.
- Les også:
