Debatt

Kort sagt, tirsdag 28. mai

  • Debattredaksjonen

ME-forskning, filleristing av barn, kulturjournalistikk og Y-blokken. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

ME-forskning, tolkninger og fordommer

Jeg har tidligere i pågående ME-debatt foreslått at vi bør slutte med å slå hverandre i hodet med forskningsresultater. I et innlegg 21. mai markerer Ola Didrik Saugstad nok en gang at han er uenig. Jeg vet naturligvis at «moderne medisinsk forskning bygger på kritikk og diskusjon». Det ser ut som jeg vet bedre enn Saugstad at det likevel ofte er mulig å vri tolkninger til å passe med egne fordommer. Jeg mener at Saugstad gjør nettopp det og at hans vridninger er farlig nær uærlighet. Med forankring i dagens kunnskap tror jeg fremtidens forskning vil bevise at kognitiv tilnærming er ufarlig og ofte effektiv behandling av ME.

Georg Espolin Johnson, lege og idéhistoriker


Å avdekke filleristing

I Aftenposten 3. mai redegjorde vi for det svake grunnlaget for å fastslå at spebarn er filleristet bare på grunn av medisinske funn («triaden»: blod utenpå hjernen, øyenbunnsblødninger og hjerneskade). I praksis har ingen observert risting av barn som er diagnostisert som filleristet. Riktignok bygger et lite antall studier på tilståelser fremkommet i politi- og rettslige avhør lenge etterpå og i rettssystemer som gir strafferabatt ved tilståelse. Slike tilståelser kan man ikke stole på.

To øyeleger (Austeng og Hellgren) skriver i Aftenposten 16. mai: «Vi har gode verktøy for å avdekke «filleristing» av barn.» Denne påstanden hadde sikkert vært riktig dersom de barna de undersøkte og beskrev, faktisk hadde blitt filleristet. Det kan vi ikke være sikre på. Ingen har sett risting, diagnosen er stilt på antatt ristede barn. Det er det viktigste poenget i vår kronikk: Ingen har noen gang sett noe.

Så lenge de som tror på filleristingsdiagnosens sikkerhet, er skråsikre og ser bort fra at ingen noen gang har sett ristingen, er videre diskusjon nytteløs. Vi skrev ikke kronikken for å overbevise dem som fortsatt tror på triaden, det har vi gitt opp, men for å fortelle allmennheten at filleristingsdiagnosen er dårlig fundert og et samfunnsproblem.

Avslutningsvis skriver Austeng og Hellgren: «Disse to (AE og KW) ... er møtt med massiv kritikk av det medisinske fagmiljøet i Sverige, i Norge og internasjonalt.» Kritikken har ikke vært faktabasert, har hver gang blitt imøtegått i detalj og har utelukkende kommet fra dem som i tiår har hevdet triadens diagnostiske fortreffelighet, og som bruker den som basis for sine rettsmedisinske erklæringer. At noen av disse skulle erkjenne at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for det de alltid har hevdet i retten, er lite sannsynlig og ville kreve et beundringsverdig mot.

Anders Eriksson, senior professor i rettsmedisin, Umeå Universitet og Knut Wester, professor emeritus i nevrokirurgi, Universitetet i Bergen


Hvem fortjener publikum, og hva fortjener publikum?

Jeg skulle på prøve på vårt lille teater og oppdaget innbrudd på kostymelageret. Brudeslør og rekvisita som sverd og kongekrone lå slengt i rundkjøringen ved Stiklestad. Noen hadde hatt det veldig artig på nachspiel hos oss. Neste dag fikk vi kjempeoppslag i Trønder-Avisa, og suksessen var sikret. Utsolgt! Fortvilelse ble til glede.

Jeg tenker på Ways of seeing. Må det nærmest en skandale til for at mediene skal interessere seg for hva teateret vil formidle? Leve klikknyhetene hvor kjente kunstneres arbeid drukner i tårevåte beretninger om ulykker som har rammet dem i livet! Slik selger vi oss i dag. Fri flyt og fritt valg.

Valgfrihetens evangelium har imidlertid en skyggeside. Hva med de alternative stemmene? Må man gjøre noe annet hvis man ikke greier å kjøre sitt kunstprosjekt som en forretningsidé? Utenfor en institusjon bør man ha talent både som kunstner og administrator. For å bli sett og hørt er vi avhengige av drahjelp fra mediene. Man kan prøve alt - pressemeldinger, bilder, ulike måter å fremstille temaet på, engasjere profesjonelle på markedsføring. Ingen respons. Uten omtale tør heller ikke arrangørene å engasjere deg.

I Norge har folkeopplysning og kunst vært en forutsetning for at demokratiet skal leve. Mye kunst blir realisert ved hjelp av fellesskapets midler. Hvem har da ansvaret for at det kommer fellesskapet til gode? Altså publikum. Hvordan få kjennskap til forestillingen, boken, konserten eller utstillingen? Er ikke det en oppgave for presse, radio og TV? God journalistisk virksomhet lider under nedskjæringer. Kjappe intervjuer med folk på gaten er mer økonomisk, og vips, så har man et oppslag.

En kollega opplevde at lokalavisen på et mindre sted sendte en sportsjournalist for å anmelde teaterforestillingen han var med i. Journalisten skriver at første omgang var litt tam, og at de som spilte, bare gikk rundt og veivet med armene, men at det tok seg opp litt i annen omgang da han som spilte best, gikk ned for telling! Innspill fra sidelinjen.

Liv Hege Nylund, skuespiller, regissør, tidligere teatersjef


Y-blokken: Et interessant trekk av byplansjefen

Striden om å la den såkalte Y-blokken bli stående eller rives har pågått i flere år. Som del av den offentlige behandlingsprosessen har saken ligget som en rivningssak i Plan- og bygningsetaten. Her har byplansjefen, Ellen de Vibe, gitt tillatelse til rivning for bare den «armen» til Y-blokken som strekker seg nordover mot Deichmann. Resten av bygget ber hun om en ytterligere utredning for før en beslutning tas.

Dette er et interessant trekk av byplansjefen. Med denne uttalelsen vises det forståelse for at byggverket bør bevares, ikke minst sett i sammenheng med kunsten som er helt integrert i bygningen. Kommunikasjonsdirektør i Statsbygg, Hege Njaa Aschim, skriver i Aftenposten 24. mai «at det ikke er mulig å rive bare deler av Y-blokken uten en betydelig risiko for at Picassokunsten blir skadet. Kunsten må tas ned og sikres». Med den byggetekniske kompetansen vi har i dag, er dette rent oppspinn! Her kjenner vi igjen Statsbyggs uttalelse om Nasjonalgalleribygningen der de sa at bygningen ikke kunne brukes til utstilling av kunst. Dette ble motbevist av Aksjon Redd Nasjonalgalleriet, og bygget ble «friskmeldt». Dette kompromisset for både rivning og bevaring burde være en spiselig løsning for politikerne. I dette tilfellet bør de legge prestisjen til side og heller se langsiktig og i store dimensjoner.

Et annet moment i favør av bevaring er at det planlagte bygget, kalt A-blokken, som er ment å komme der Y-blokken står nå, har ikke vist seg som en fullgod erstatning. Således har Y-blokken bevist sin fortreffelighet. Y-blokkens suverene egenskaper ligger i sitt forhold til Høyblokken og det plassrommet disse to byggene skaper sammen. Hvis Y-blokken bevares, med eller uten «armen» mot Deichmann, kan det også påvirke kabalen om hvordan de ulike departementene skal få plass. Ellen de Vibes uttalelse om Y-blokken har derfor utløst nye aspekter ved den endelige løsningen for Regjeringskvartalet. Dette er «fem-på-tolv» før en forhåpentlig klok beslutning tas.

Erik Collett, arkitekt

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Regjeringskvartalet
  2. Demokrati
  3. ME
  4. Medisin
  5. Teater