ADHD: en oppklaring av misforståelser
Vi beklager hvis vi har vært uklare med tanke på at det kan være andre årsaker enn ADHD til at barn er ukonsentrerte.
Charlotte Lunde, Henriette Sandven og Henrik Vogt skrev i Morgenbladet 4. august kronikken «Mer medisin bør ikke være svaret på manglende skolemestring».
Denne inneholder etter vårt syn flere misvisende utsagn om ADHD.
Vi skrev en supplerende kommentar i Morgenbladet 18. august. Denne siste kommentaren har vært gjenstand for en del respons i sosiale medier og i Aftenposten 25. august.
I Aftenposten skriver Henriette Sandven, Trond Velken og Charlotte Lunde: «Uttalelser om ADHD-medisinering er skremmende. Vi forventer at Norsk psykiatrisk forening beklager.»
Innlegget vektlegger behov for ydmyke klinikere, at det er behov for tilrettelegging i skolen, og at andre ting enn ADHD kan gi konsentrasjonsvansker hos barn.
Kan villede foreldre
Det er ingenting av dette vi er uenige i. Innleggene kan imidlertid leses til støtte for at det er betydelig tvil om hvorvidt ADHD er en reell nevroutviklingsforstyrrelse og hvorvidt barn kan ha nytte av også medikamentell støtte.
Dette er etter vårt syn en for unyansert fremstilling av problematikken. Vi er bekymret for at det kan villede foreldre. Derfor mener vi det er behov for å nyansere bildet med ytterligere fakta.
Vi beklager hvis vi har vært uklare med tanke på at det kan være andre årsaker enn ADHD til at barn er ukonsentrerte.
Dette skal imidlertid avklares ved utredningen hos spesialist. Vi legger til grunn at psykolog- og legespesialister som stiller diagnose, gjør dette etter faglige veiledere, uavhengig av hvor de jobber og hvem som betaler.
Der hvor årsaken er ADHD, er det behov for ulike tiltak for best mulig tilrettelegging. Tverrfaglig, individuelt tilpasset, helhetlig tilnærming og ydmyke, men kunnskapsrike, ansvarsbevisste og tydelige fagfolk er alltid nødvendig.
Dette er implisitt for alt virke innen psykisk helse og medisinen for øvrig.
Ydmykhet er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Fagfolk må bidra med oppdatert klinisk og akademisk kunnskap. Det er det minste pasienter må kunne forvente. Vi må uttrykke tvil, men vi må gjøre det mulig for pårørende og pasienten å ta et hensiktsmessig valg.
Burde ikke disse barna få hjelp?
Vi har ikke noe ønske om å polarisere debatten og er enige i at mange faktorer påvirker hvordan det er å leve med ADHD.
Men vi mener at Sandven, Velken og Lunde reduserer plagene og utfordringene disse barna har, og vi forstår ikke om det er diagnosen eller symptomene de er negative til.
Mener de at disse barna ikke burde få hjelp, eller at for mange får hjelp?
Eller mener de at diagnosen er for «lett» til at den kvalifiserer til hjelp, og hvordan vil de da konkret hjelpe disse barna?
Ensidig fokus på negative sider
Vi beklager bruken av ordet omsorgssvikt og har aldri ment at foreldrene bidrar til det ved å takke nei til medisiner. Vi har stor ydmykhet for foreldrenes vanskelig valg.
Vårt anliggende er at fagfolk kan tilsløre kunnskapen i offentligheten med ensidig å fokusere på negative sider ved medisin og ikke fremheve de positive sidene. Dermed kan de bidra til det som på sikt kan vise seg å fremstå som et dårlig valg for barnet.
Vi vet nå at det sendes saker til Norsk pasientskadeerstatning der voksne med ADHD klager på at de aldri fikk medisin for (eventuelt ikke fikk diagnose) ADHD i Bup som barn.
Hvordan dette vil utvikle seg, vil tiden vise. Vi har lest relevante arbeider innen barne- og ungdomspsykiatri, men arbeider selv primært med voksne pasienter, og våre synspunkter farges av det.
Konsekvensene
Vi ser gjentagende både i klinikk og innen forskning hvilke konsekvenser det kan ha i livet til mennesker med ADHD dersom de ikke får diagnose og mulig medikamentell behandling.
Pasienter rapporterer om sosialt utenforskap, mobbing og sosial klønethet fra barndommen, noe som påvirker selvbildet.
Skolegang, utdanning og yrkeskarriere preges av opplevelse og erfaring av å mislykkes. Påbegynte, men ikke fullførte utdanninger og stadig skifte av jobb er vanlig. Brutte vennskap og brutte samliv er også hyppig forekommende.
Stadige klager fra andre fordi man ikke yter i henhold til evner i skole og utdanning og jobb. Man roter, man kommer for sent, man er ikke oppmerksom i samtaler og møter med andre. Rusmidler brukes til selvmedisinering for å roe tankekjøret. Søvnvansker og muskel- og skjelettplager er vanlig allerede fra barndommen.
En rekke mennesker som henvises spesialisthelsetjenesten for utbrenthet og gjentagende depresjoner, kan ha udiagnostisert ADHD i bunnen.
Vi opplever ukentlig at mennesker får lindring for disse utfordringene når de får riktig psykoedukasjon og ofte medisinering for sin ADHD. Det samme gjelder mennesker med avhengighetsutfordringer og kriminalitet, hvor andelen med ADHD er enda høyere.
Vi er bekymret
Selv om det er mange henvisninger om ADHD-utredning både blant barn og voksne, er det fortsatt bare 1,5 prosent av befolkningen som får medisin for ADHD.
Vi er bekymret for at vi ikke gir god nok behandling fordi mange ikke får diagnosen.
Det er tilfeller der noen som ikke skulle hatt medisin, får det. Samtidig er det mange som skulle hatt medisin, som ikke får det. Derfor mener vi stadig at det er behov for å fastholde følgende:
ADHD er en reell, medfødt, genetisk betinget nevroutviklingsforstyrrelse hos 5 prosent eller mer av befolkningen. Tilstanden forekommer uavhengig av hvordan skolesystemet er bygget opp, men skolesystemet så vel som tradisjon blant annet innen psykisk helsevern vil påvirke hvor mange som registreres med diagnosen ADHD.
ADHD bidrar til utfordringer på mange ulike områder av livet, som skolegang, utdanning og yrkesaktivitet. Sosialt liv, vennskap og familieliv berøres.
ADHD – særlig ubehandlet – bidrar til økt forekomst av en rekke psykiatriske lidelser og rusmisbruk.
Medisiner er i alle oppdaterte nasjonale og internasjonale veiledere for utredning og behandling anbefalt.
Alle medisiner har potensielle bivirkninger, og man skal alltid gjøre en helhetsvurdering og finne et individuelt tilpasset optimalt opplegg for hver enkelt pasient.
