Det vi kan si med sikkerhet, er at forekomsten av voldtekt er altfor høy

Vi får lett behov for å tenke at «det kan umulig være så ille». Det er en naturlig reaksjon i møte med vold og overgrep.

Professor Pål Gulbrandsen tviler i et innlegg i Aftenposten 22. mars på at én av fem kvinner har vært utsatt for enten voldtekt ved makt og tvang eller sovevoldtekt i løpet av livet, slik respondentene rapporterer om i studien fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS). Spørsmålet er om tallene gjelder for befolkningen som helhet eller bare for utvalget som er undersøkt.

Gulbrandsens fremste kritikk av representativiteten i undersøkelsen er at svarprosenten hos bruttoutvalget er 10 prosent. Det er en utbredt forestilling at det er nødvendig med høye svarprosenter for at resultatene av en utvalgsundersøkelse skal være representative.

Hellevik var fagansvarlig

Det er ikke svarprosenten i seg selv som er avgjørende, men om bortfallet er tilfeldig eller systematisk. Dette er undersøkt av professor emeritus Ottar Hellevik. Han var fagansvarlig for intervjuundersøkelsen Norsk Monitor, der svarraten i 2021 kom helt ned i 1 prosent. Likevel viser tester at resultatene i utvalget stemmer overens med resultater for befolkningen eller med resultater fra undersøkelser med høyere svarprosenter. Dette er dokumentert i to fagartikler i «Tidsskrift for samfunnsforskning» og «Quality and Quantity».

Det hjelper ikke med høy svarprosent hvis studien har skjevheter. Guldbrandsens spørreskjemastudie er et eksempel på det. Studien ble gjennomført hos en gruppe av allmennleger i Buskerud, der pasienten på en bestemt dag fikk utlevert et spørreskjema om sensitive temaer fra egen fastlege. Dette kan ikke sammenlignes med et representativt og tilfeldig utvalg hos den norske befolkningen basert på anonymitet.

Gulbrandsen spurte om respondentene «har opplevd trusler eller vold fra noen du kjenner godt», et konseptuelt annet fenomen enn hva som er konkretisert som voldtekt og sovevoldtekt i straffeloven og i NKVTS-undersøkelsen.

I tillegg ble Gulbrandsens undersøkelse gjennomført for 27 år siden, en tid med mindre bevisstgjøring og åpenhet rundt vold og overgrep.

«Kan umulig være så ille»

Det kan være ulike årsaker til at mange takket nei til å delta i vår undersøkelse. Kanskje var de med negative erfaringer mer motivert for å delta, mens andre var mindre interessert. Vold og overgrep er vanskelig å fortelle om, så de med slike erfaringer kan også ha kviet seg for å delta. Dette er et usikkerhetsmoment ved vår studie.

Det vi kan si med sikkerhet basert på denne studien og annen nasjonal statistikk, er at forekomsten av vold og voldtekt i Norge er altfor høy.

Siden rapportlanseringen har det vært noen mer eller mindre godt begrunnede innsigelser mot studien og forekomsttallene basert på svarprosenter og representativitet. Det er en naturlig reaksjon i møte med vold og overgrep. Vi får lett behov for å tenke at «det kan umulig være så ille».

Vi håper vi som samfunn erkjenner den enorme utfordringen vi har med vold og overgrep, og at fokuset kan rettes mot hjelp og tiltak for både menn og kvinner som er utsatt. Det er det et akutt behov for.