Rettsmedisinsk skjønnmaling
Vår erfaring med rettsmedisinsk ekspertise i både Birgitte-saken og Baneheia-saken viser sakkyndighet på ville veier.
Truls Simensen, avdelingsleder, rettsmedisinske fag, og Solveig Jacobsen, seksjonsleder, rettsgenetikk i straffesaker, begge ved Oslo universitetssykehus, foregir i en kronikk å bidra til en mer opplyst debatt om rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker (Aftenposten 29. november).
Kronikken har utførlige sitater fra Tor Langbachs bok «Om rettsmedisin og sakkyndighet». Der fremheves krav til objektivitet og upartiskhet og at faglig usikkerhet ikke må tilsløres. Kronikkforfatterne mener at dette har ligget til grunn for utøvelse av rettsmedisinsk sakkyndighet siden 1938.
«En beklagelig glipp»
Som rettssalens praktikere vet vi at det bildet som tegnes, langt fra alltid stemmer med virkeligheten. Det viser jo også avisreferater fra Baneheia-saken, som gjengis i kronikken. Der fremgår det at overingeniør Bente Mevåg, som rettsmedisinsk sakkyndig i 2001, «holdt den reneste rettsbelæring for juryen».
Mener kronikkforfatterne at dette er innenfor oppgavene til en rettsmedisinsk sakkyndig?
Som rettssalens praktikere vet vi at det bildet som tegnes, langt fra alltid stemmer med virkeligheten
Da Klomsæt noen år senere bisto Viggo Kristiansen med begjæring av gjenopptagelse av dommen mot ham, var behovet for uavhengige DNA-analyser noe han så behovet for. Men da svarte Mevåg at det var umulig fordi alt DNA-materiale var destruert. Dette var ikke sant.
Ved hjelp av Olav Gunnar Ballo, daværende direktør for Rettsmedisinsk institutt, klarte Klomsæt å lokalisere DNA-materialet og få det analysert i Spania. Disse analysene bidro til frifinnelsen av Viggo Kristiansen i år. Den gale opplysningen fra Rettsmedisinsk institutt unnskylder kronikkforfatterne som «en beklagelig glipp».
Bidro til å skape usikkerhet
Bente Mevåg var også rettsmedisinsk sakkyndig i Birgitte-saken. Fetteren ble i herredsretten dømt til 14 års fengsel og til å betale Birgittes foreldre 100.000 kroner i erstatning.
Vi overtok som fetterens forsvarere for lagmannsretten i mai og juni 1998. Det fantes ingen tekniske bevis mot fetteren til tross for at et relativt rikholdig DNA-materiale var sikret fra Birgitte.
I lagmannsretten forklarte Bente Mevåg manglende DNA-treff med at testutstyret måtte være forurenset. Dette skulle ha skjedd under produksjonen av utstyret ved fabrikken i Østerrike. Bjørnar Olaisen, daværende leder for Den rettsmedisinske kommisjon, støttet i sin forklaring i lagmannsretten denne teorien.
Vi kontaktet fabrikken i Østerrike. De avviste kategorisk mulighetene for forurensning. De viste til at testutstyret som var brukt i Norge, var del av et større parti. Det var ikke rapportert om uregelmessigheter fra andre brukere.
Men rettsmedisinernes ubegrunnede spekulasjon i faktum bidro til å skape en usikkerhet om at det kanskje var slik at fetterens DNA var funnet, men tekniske problemer var til hinder for å bevise det.
Juryen frifant fetteren, men fagdommerne bestemte at han skulle betale erstatning for drapet allikevel. Først nå i høst ble erstatningsdommen opphevet.
Dette er to eksempler på rettsmedisinsk sakkyndighet på ville veier. Det hjelper ikke å vise til gode retningslinjer helt siden 1938. Simensen og Jacobsen bidrar ikke til en mer opplyst debatt, men en rettsmedisinsk skjønnmaling.
