Debatt

Når saklig kritikk stemples som trolling

  • Doremus Schafer

Jeg har ikke - slik Rogstad beskylder meg for - noen agenda om å angripe samfunnsforskning generelt eller henne personlig, skriver Doremus Schafer. Foto: Sven Grunmann/NTB Scanpix

Det må være rom for også pseudonym kritikk i offentligheten, så lenge den fremføres på en saklig, faktabasert og forsvarlig måte.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Les også:

Les også

Doremus: Et nettroll med Fritt Ord-støtte

I lørdagens Aftenposten går statsviter Ingrid Rogstad til kraftig angrep på min spaltistvirksomhet og de instanser som støtter den. Bakgrunnen er at jeg arbeider med en kritisk gjennomgang av (deler av) hennes doktorgradsavhandling, om samspillet mellom Twitter og tradisjonelle medier. Rogstad mener mine henvendelser utgjør et "korstog" mot henne fra et "nettroll".

Jeg kan ikke se at dette er en rimelig eller forholdsmessig beskrivelse av min opptreden.

Som folk selv kan lese her, har jeg sendt henne én lang epost med detaljerte spørsmål, og deretter to oppfølgings-eposter (egentlig bare én epost delt opp i to for å være mer oversiktlig) som kun handler om å etterspørre de opplysningene jeg ba om innledningsvis (og der hun tildels syntes å ha misforstått spørsmålet mitt). Når Rogstad så gjorde det klart at hun ikke ville gi noemer informasjon om avhandlingen, forholdt jeg meg selvsagt til det, og sendte henne kun tre svært korte eposter med forespørsel om rene og svært enkle praktiske avklaringer.

I hele denne prosessen har jeg selvsagt opptrådt saklig og nøkternt, og kun fokusert på faglige spørsmål og aldri på person. Uansett om man skulle oppleve min fremferd som unødig nidkjær, pågående eller irriterende, så kan jeg ikke se at den på noen måte legitimerer språkbruk som "korstog" eller "nettroll".

Jeg forstår selvsagt at det ikke er hyggelig når ditt vitenskapelige arbeide utsettes for kritikk, berettiget eller ikke. Men jeg stiller meg nokså uforstående til styrken i Rogstads reaksjon — og til at hun velger å fremsette den før jeg har publisert ett eneste ord av min kritiske gjennomgang, annet enn en håndfull løsrevne og relativt lavmælte Twitter-meldinger.

Jeg har vanskelig for å se hvordan hun kan fastslå at min kritikk "[ikke] treffer, [ikke] er velbegrunnet og [ikke] er velformulert", når den ikke er formulert ennå - langt mindre blitt publisert og tilgjengelig.

Utelatelser i datamaterialet

En av Rogstads påstander er at "min metode" handler om å trekke frem datapunkter som egentlig lå utenfor rammene for hennes undersøkelse. Realiteten er at jeg på flere punkter har funnet feil innenfor hennes datamateriale, som altså skal omfatte absolutt alle norske tweets som er sendt innenfor en gitt tidsperiode og som har blitt retweetet 3+ ganger.

Når jeg så, bare ved manuelle søk, finner tweets som tilfredsstiller alle disse kriteriene - men som likevel ikke er inkludert i resultatene som presenteres - gir det absolutt grunn til skepsis, på flere plan:

Det ene spørsmålet er om konklusjonene ville blitt signifikant annerledes dersom disse spesifikke datapunktene var blitt inkludert. Men når viktige datapunkter tilsynelatende er utelatt fra et datamateriale som er ment å være komplett (innenfor studiens rammer), så reiser det ogsåspørsmålet om det er systemiske og gjennomgripende feil og mangler i de rådataene som absolutt hele denne artikkelen baserer seg på.

Feilaktig gjengivelse

Et annet eksempel er når avhandlingen dybdeanalyserer saken om Per Sandberg som sa at "Ap har spilt offer etter 22. juli", og gjør et sentralt poeng ut av dette ble nevnt umiddelbart på Twitter, mens "mainstream media ikke meldte om saken før [flere] timer senere". Dette er igjen sentralt for å underbygge konklusjonen om at Twitter noen ganger utfordrer tradisjonelle medier som hoved-nyhetskilde.

Da blir det høyst relevant å påpeke at det i realiteten gikk nøyaktig 50 minutter (ikke flere timer) fra Sandbergs ord falt i spørretimen til VG Nett publiserteen nyhetsartikkel om saken. Igjen er dette en kilde som inngår i avhandlingens rammer, og det burde ikke fordre noen samfunnsvitenskapelig kompetanse å påpeke at rene (og vesentlige) faktabeskrivelser i studien er objektivt feilaktige.

Det er også verdt å påpeke at andre riksmedier som faller utenfor studiens rammer var enda tidligere ute med å melde om saken, noe som ytterligere uthuler konklusjonen om at mediene kom diltende etter Twitter lenge i ettertid. Dette illustrerer også en av flere metodekritiske innvendinger jeg har mot avhandlingen, som jeg opplever trekker kategoriske konklusjoner på snevert og mangelfullt grunnlag.

Metodekritikk

Jeg er selvsagt innforstått med at all samfunnvitenskap må basere seg på en forenkling av virkeligheten - men formålet må alltid være å frembringe resultater som faktisk beskriver virkeligheten på en (tilnærmet) korrekt måte. Enhver modell vil bare gi en approksimasjon av virkeligheten - men hvis modellens resultater avviker drastisk fra observert empiri, så må det være lov å si at approksimasjonen er så dårlig og upresis at den ikke kan anvendes til å beskrive det faktiske samfunnet vårt. Så må selvsagt leserne - på bakgrunn av mine argumenterer og forfatterens tilsvar - gjøre sin egen bedømming av om mine innvendinger er vektige og relevante, eller perifere og uvesentlige.

Jeg har ikke - slik Rogstad beskylder meg for - noen "agenda" om å angripe samfunnsforskning generelt eller henne personlig. Jeg har ingen motivasjon i denne saken utover å kommentere mulige feil og mangler i én vitenskapelig avhandling. Dette er en naturlig del av min spaltist-virksomhet, og noe som jeg har gjort flere ganger tidligere (blant annet min kritikk av ytringsfrihets-undersøkelsen som hennes institutt utførte i fjor på oppdrag fra Fritt Ord - en kritikk som Fritt Ord-direktør Åmås omtaltesom "skarp og grundig").

Påvirker fullt navn oppførsel?

Rogstad mener også å vite at jeg "åpenbart" ville opptrådt mindre "krasst" og "med større respekt og ydmykhet" dersom jeg ikke var pseudonym. Jeg finner denne slutningen litt underlig, all den tid hun ikke har noen betenkeligheter under fullt navn og i riksmedia med å betegne meg som et "nettroll" og en "ukjent fiende" som "har utpekt [henne] som sitt siste offer" i et "korstog" mot henne der jeg " bombarderer " henne med kommentarer og spørsmål - og at dette kan true ytringsfriheten i Norge og " skremme [andre forskere] til taushet ".

Jeg mener dette er karakteristikker som ikke står i noe rimelig forhold til min opptreden - og det er i hvert fall langt sterkere språkbruk enn noen ting jeghar skrevet til/om henne, noe alle kan verifisere selv.

Ingen spaltister er "uangripelige"

Rogstad beskylder meg også for å skape en asymmetrisk debatt der hun er sårbar som ung forsker, mens jeg er beskyttet av min pseudonymitet og uangripelig. Dette påstår hun samtidig som hun, på nettsidene til landets største avis, tar til orde for at samtlige medier i Norge bør nekte å publisere eller støtte min pseudonyme spaltistvirksomhet.

Hun er selvsagt i sin fulle rett til å fremføre et slikt syn, selv om jeg mener det er usaklig og fullstendig ute av proporsjoner. Men ved sin oppfordring illustrerer hun at jeg på ingen måte er beskyttet fra konsekvenser: Dersom jeg skulle oppføre meg genuint utilbørlig, vil det ha helt direkte negative konsekvenser for meg, inklusive økonomiske konsekvenser.

Jeg står til ansvar for hvert eneste ord jeg skriver under pseudonym. Men jeg tar dette ansvaret i min offentlige rolle som samfunnsdebattant og spaltist – og ikke på andre, private arenaer der det ikke finnes noen saklig grunn til å "stille meg til ansvar" for noe jeg har skrevet, men det samtidig ville være anledning til usaklige og svært alvorlige represalier dersom jeg skrev under fullt navn.

Redaksjonell kontroll

Både Fritt Ord og mine redaksjoner har gjentatte ganger stadfestet at disse bekymringene er genuine og reelle, og at de aksepterer at situasjonen gjør det nødvendig for meg å skrive under pseudonym. De samme redaksjonene gjør selvsagt en kontroll av at hver artikkel tilfredsstiller saklighets- og forsvarlighetskrav, og at jeg ikke har noen skjulte koblinger som er inhabiliserende.

Det er selvsagt fortsatt ubehagelig å utsettes for offentlig kritikk for sitt arbeide, selv om disse garantiene er på plass. Men dette er faktisk en nødvendig del av det å være forsker, og noe man ikke kan unndra seg - især når man selv har aktivt formidlet sine konklusjoner i den offentlige debatten. Også pseudonym kritikk bør kunne inngå i dette - så lenge den foregår innenfor forsvarlige, saklige, faktabaserte og anstendige rammer.

Jeg håper at denne debatten nå kan legges på is inntil min artikkel faktisk er skrevet og kan danne utgangspunkt for den videre diskusjonen. På det tidspunktet står Rogstad selvsagt fritt til å bruke sin autoritet og tittel til å kritisere min metodikk og tilbakevise mine innvendinger - men det bør skje på bakgrunn av det faktiske innholdet i kritikken, og ikke ut fra hennes spekulasjoner om hva hun tror den kommer til å inneholde.

Twitter: @Doremus42

En lengre versjon av innlegget er publisert på innleggsforfatterens blogg .

  1. Les også

    Essay: Anonymitet i den digitale tidsalder

  2. Les også

    Ikke tillat anonym sjikane!

  3. Les også

    #Anbefalt: «Frykten for det pseudonyme»

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Den beste medisin mot lavkvalitets ekkokamre er at de brede allmennmediene er best mulig | Jan Arild Snoen

  2. KOMMENTAR

    Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre trenger ikke ytringsfriheten. Det preger deres holdning til den

  3. KOMMENTAR

    Hva tenkte Aftenposten da vi publiserte Nina Karin Monsens innlegg? Og bør vi sparke Espen Ottosen som spaltist?

  4. KRONIKK

    Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

  5. KRONIKK

    Anonymitet på Twitter – mot flokken på Facebook | Petter Bae Brandtzæg

  6. KOMMENTAR

    Aldri har den frie, kritiske journalistikken vært under styggere og alvorligere press. Aldri har den vært viktigere