Debatt

Hvorfor demokrati? | Bernt Hagtvet

  • Bernt Hagtvet
    Professor, Universitetet i Oslo/Bjørknes Høyskole

I dag, mer enn på lenge, er demokratiet verdt å forsvare. Styreformen er under press, skriver professor Bernt Hagtvet. M-SUR / Shutterstock / NTB scanpix

For få år siden ville vi ikke stilt det spørsmålet. Bøllete presidenter og usosiale medier gjør at vi trenger en ny påminnelse.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1941 skrev George Orwell at noen av de enkleste fritidssysler i verden er å tale demokratiet ned. Orwell sto midt oppe i en sivilisasjonskamp – essayet «Fascism and Democracy» kom i februar 1941. Det kan gi oss et perspektiv på dagens utfordringer for folkestyret.

Å finne ankepunkter mot denne litt slitne og til tider trivielle styreformen, er lett. Demokrati er hverdag. Kompromisser. Ofte langdryge beslutningsprosesser. Vi vet det. Lite løftning for tanke og moral.

Bare hør en gjennomsnittlig stortingsdebatt, sies det. De forutsigelige argumentenes parademarsj som gir kladdeføre i ørene.

Politiske broilere som knapt har livserfaring. Hører vi.

Orwell pekte på at de ordinære, reaksjonære argumentene mot demokratiet var overtatt av de mer subtile totalitære svingslag. I dag spørres det igjen om arven fra Athen nå er i sluttfasen, brakt til graven av bøllete presidenter og usosiale medier som svekker rasjonell opinionsdannelse og respekt for fakta – selve essensen i folkestyret.

Bernt Hagtvet er professor på Universitetet i Oslo og Bjørknes Høyskole. Privat

Gjenklang i Frp

For få år siden ville vi ikke stilt disse spørsmålene. Siden kommunismens fall, og særlig etter USAs valg av Donald Trump som president, er en hel undergangslitteratur vokst frem. Partiene Alternativ for Tyskland (AfD) og Lov og rettferdighet (PiS) i Polen, Ungarns statsminister Viktor Orbán, Sverigedemokraterna, Geert Wilders i Nederland og Marine Le Pen i Frankrike. En militant antimoderne revolt har lenge skyllet over verden på anti-immigrasjonsbølgen.

I tråd med denne nye verdensånden har også Frp-folk her hjemme fremtrådt med en ny, frisksportaktig holdning.

Bramfritt står Jon Helgheim og Sylvi Listhaug frem og sier at vår menneskerettighetsforankring må underordnes norske politiske hensyn. Det er nye toner. Ja, enhver 16-åring kunne forlyste seg med denne fritidssysselen, sa Orwell.

Ruset på makt

Orwell minnet oss om det jevne siget av demokratikritikk i sin samtid. Den var ofte sammenfallende – fra kommunister og fascister. Det «borgerlige» demokratiet er blott og bart «formalt», lød det fra begge ekstremhold.

Demokratiet er kun et skjold for rikmannsvelde, klikker og oligarki. Fascisten Roberto Michels mente tidlig på 1900-tallet at uansett hvor mye vi strevde, ville alltid oligarkene, som ved en jernlov, bli sittende ved makten. Demokrati var en illusjon. Derfor var fascismen å foretrekke. Fascistene kastet ikke folk blår i øynene. De ville ha en totalitær stat – og fikk det.

Videre i samme toneleie: Demokratiet trenger en sterk mann, fordi uten styring vil de minst kvalifiserte komme til makten. Dette maktberusede flertall vil ruinere sivilisatoriske standarder og avføde dårlige vedtak.

Mange gikk i fellen

Her er det igjen sammenfall både fra det ekstreme høyre og det ekstreme venstre – godt hjulpet av den aristokratiske demokratikritikken med røtter i reaksjonen mot Den franske revolusjonen. Les for eksempel José Ortega y Gassets Massenes revolt fra 1929. Ortega så en ugjendrivelig tendens i retning fall i standarder på alle livets områder.

Kommunistene mente at dette formale demokratiet må fylles med «reelle» rettigheter – sosial og økonomisk rettferd. Bare på denne måten ville det liberale demokratiet oppnå sitt formål og bli «reell». Slik fremstilte kommunismen seg som en sømløs overgang fra liberalismen, ja, dens fullendelse.

Det var ingen motsetning mellom liberalisme og kommunisme. Dette besnærende resonnementet lokket mange intellektuelle i fellen, blant annet forfatteren Arthur Koestler. Han kom seg desillusjonert ut.

Demokratiet gjennomskuer maktpersoner

Fattige mennesker vil aldri kunne vinne makten. Og skulle det skje, vil alltid overklassen kunne sikre seg gjennom sin kontroll med opinionsdannelsen, heter det videre. Kulturen er så innvevd med pengeverdier at få eller ingen vil kunne danne seg et bilde av alternativer. Dette er den klassiske demokratikritikken i kortform. I brokker ser vi den også den dag i dag.

I dag, mer enn på lenge, er det forfatningsfunderte demokratiet verdt å forsvare.

For å være krystallklar: I sine ulike lokale utforminger forblir det sivilisatorisk overlegent alle andre styreformer. Grunnen er åpenbar: Demokratiet gjør maktanvendelse mer gjennomskuelig enn andre autoritetsformer. Makten bindes. Slik ansvarliggjøres og legitimiseres autoritet. Ofte skjer ikke dette i praksis, men her ligger idealet. Demokratiet er den lille manns beskyttelse.

Maktens ansvarliggjøring skjer gjennom det nett av maktfordelingsinstitusjoner som bygger opp demokratiet – regelmessige valg, flerpartisystem, autonomt rettssystem, ånds-, ytrings- og organisasjonsfrihet, allmenn valgbarhet, og rasjonelt fundert opinionsdannelse.

Mange hyklere

Gjennom det enkelte menneskets rett og plikt til å danne seg sin egen mening, er demokratiet et frihetens arnested. Her ligger et menneskesyn som bygger på det enkelte menneskes tenkeevne og selvstendighet. Alle autoritære styreformer mangler denne tro på individet. De frykter og forakter enkeltmenneskets orienteringsevne. Men de vil ha «valg» for syns skyld. Et bukk til det reelle demokratiet.

Slikt hykleri er «den brodne kars» tributt til sannheten. Men Spanias tidligere diktator Francisco Franco så ingen grunn til å hykle. Han mente valg var djevelens verk.

At demokratiet ofte ikke lever opp til sine idealer og ikke fungerer godt nok, vet alle. Men det er ikke et argument for å avskaffe det.

Da må vi huske hva den tidligere vesttyske kansleren Willy Brandt sa: Vi må våge mer demokrati. Våger vi ikke det, vil filosofen Platon få rett. Folket må styres av eksperter, filosofkonger. (Men hvem som skulle vokte vokterne, lot han stå uavklart.)

De få kan bli mange

Maktens ansvarliggjøring minsker faren for diktatur. Demokratiet har en bevegelighet som ingen andre styreformer har: Valg gir et mindretall mulighet til å bli flertall. Derfor er sjansen for vold for å oppnå makt, mindre.

I Den evige fred fra 1795 ga den tyske filosofen Immanuel Kant sterke argumenter for at demokratier ikke angriper andre demokratier.
Dette er ikke til hinder for at demokratier kan perverteres. Fra de reaksjonære agrar- og industrielitenes maktovergivelse til Hitler i 1933 (de trodde de skulle «fange ham inn»), over kommunistenes «salami»-taktikk i Praha i 1948, og til president Nicolas Maduros venstrepopulistiske undergraving i dagens Venezuela. Eksemplene på demokratiforfall er mange.

En ny dag «i mårå»

I høst kommer historikerne Nik. Brandal og Øystein Sørensens bok om truslene det norske demokratiet har vært utsatt for fra venstre og høyre i det 20. århundret. Da kan vi få en kunnskapsbasert debatt om dagens trusler i Norge.

Demokratiet er styreformen for folk med temperament på lavbluss – kompromissvillige, åpne, fornuftsstyrte. Blir det færre av slike folk nå?

Forutsetter demokratiet psykologisk trygge personer, en egen personlighetstype som kan leve med annerledeshet?
Demokratiet endrer kurs på basis av ny innsikt. Her ligger kronargumentet for intellektuell frihet: Demokratiet er vitenskapsbasert og forutsetter derfor åndelig frihet.

Demokratiet er også den eneste styreform der den som taper, ikke ydmykes. For den tapende kan få en ny dag «i mårå». Om ikke alle ark er blanke og rene dagen etter, ligger her en enestående sivilisasjonsgevinst.

Ikke bare politikk

Da den danske rettslærde Alf Ross i 1948 stilte spørsmålet «Hvorfor demokrati?», mente han at demokratiet først og fremst var et system til fremskaffelse av politiske beslutninger – uten for sterk forbindelse til politiske ideologier eller programmer.

Hans motsats representeres av den danske kirkehistorikeren Hal Koch, som i sitt klassiske skrift «Hvad er demokrati?» fra 1946 mente demokratiet var en livsform på alle nivåer. Koch var sentral i den danske motstandsbevegelsen og personifiserte etterkrigstidens optimisme.

Demokratiet var kjennetegnet av helhetsvurderinger, kompromisser, opplyst samtale og toleranse overfor annerledestenkende. Demokratiet må gjennomløpe våre liv fra hverdag til arbeid, i alle forhold, ikke kun være en politisk ordning.

Nettopp demokratiet som livsform og sivilisasjonsstandard er nå utsatt for oppløsningstendenser. Derfor må vi følge den britiske forfatteren G.K. Chestertons ord:

Intet truer demokratiet mer enn troen på at det er sikret.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Ytringsfrihet
  3. Donald Trump
  4. Marine Le Pen

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi nordmenn bør ta en bred debatt om hvor siviliserte vi egentlig er

  2. KRONIKK

    Fukuyama er blitt den moderne verdens fremste kronikør

  3. DEBATT

    Rødts farlige romantisering

  4. KRONIKK

    80 år siden Franco beseiret det spanske demokratiet: Den spanske årelatingen

  5. KRONIKK

    Fra mellomkrigstidens Europa til bøllete amerikansk president. Hvem er demokratiets fiender?

  6. KRONIKK

    Politisk uoversiktlighet. Distriktsopprør og klimaopprør. Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene