Debatt

Nei, Norges fredsinnsats i Colombia er ingen suksess | Tron Ljødal

  • Tron Ljødal
    Analytiker, tidligere rådgiver i Utenriksdepartementet

Statsminister Erna Solberg var på offisielt besøk i Colombia i april i år. Her besøker hun prosjekter knyttet til fredsprosessen. Tore Meek / NTB scanpix

Så lenge resultatet er det vi ser i dag, spiller det liten rolle om intensjonene har vært de beste eller om de som har sittet i UDs forhandlingsteam har vært aldri så flinke.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

6. august publiserte jeg en kronikk i Aftenposten hvor jeg mente at fredsprosessen i Colombia har brutt sammen og at norsk fredsmegling har en betydelig del av skylden for dette. Jeg har fått seks svar i mediene, til og med en offisiell uttalelse fra Regjeringen som mener at mine påstander faller på sin egen urimelighet. Jeg kan ikke svare på alt, men jeg kan svare på det viktigste.

  • Les Ljødals kronikk:
Les også

Norsk fredsmegling er medskyldig i Colombias tragedie | Tron Ljødal

  • Her er ett av svarene han fikk:
Les også

Norsk fredsarbeid i Colombia er en ubetinget suksess | Henrik Wiig

Tron Ljødal

Katastrofal feil

Det viktigste ubesvarte spørsmålet i min kronikk er: Hva var alternativet til å forhandle om fred? Ville det vært bedre å la krigen fortsette? Nei, jeg støttet forhandlingene, men mener det var en katastrofal feil å likebehandle FARC med Regjeringen.

FARC er så hatet i Colombia at en president som forhandler med geriljaen som en likeverdig part, ender opp med å tape sin legitimitet og evnen til å regjere. Fra 1982 til 2016 har det vært treforhandlinger med FARC hvor dette har skjedd hver gang.

Norges ansvar

Norge har ikke ansvaret for at tre colombianske presidenter har valgt å forhandle med FARC. Det var Juan Manuel Santos som valgte å gå inn i forhandlinger med FARC, og det var hans nærmeste medarbeidere som i hovedsak utformet strategien for fredsprosessen.

Norges ansvar ligger i at den norske tilnærmingen automatisk behandler geriljaen likt med staten. FARC er ingen «part» i konflikten. FARC-lederne representerer ingen andre enn seg selv og slett ikke 50 % av folket i Colombia. Topartsmodellen har en innebygd logikk som setter den politiske prosessen inn i et spor som man senere ikke greier å bryte. Dette har jeg sett to ganger i Colombia og én gang i Sudan.

FARC måtte ikke svare for sine forbrytelser

Resultatet ble en fredsavtale som ga FARC-lederne politisk deltagelse uten først å måtte svare for sine forbrytelser. Flertallet av colombianerne stemte nei i en folkeavstemning om fred. 60 % av velgerne satt hjemme i den viktigste folkeavstemningen i landets historie.

For å bygge fred er man avhengig av en aktiv støtte i befolkningen. Det sier seg selv at det er nærmest umulig å skape fred i Colombia med 20 % reell støtte i befolkningen.

Les også

Tidligere FARC-leder ber om unnskyldning

Narkotika, private hærer og krig

Så lenge det finnes narkotika, vil det alltid finnes private hærer i Colombia i de områdene hvor narkotikaen produseres og eksporteres.

Konflikten i Colombia ligner lite på krig i tradisjonell forstand. Å snakke om krig og fred i Colombia blir nærmest et spørsmål om hvilken merkelapp man skal sette på drap som har å gjøre med illegale økonomier. Når det er sagt, har antallet drap i Colombia gått ned helt siden Alvaro Uribe ble president: fra 28.777 drap i 2002 til 11.718 drap i 2017.

Mafiaverdenen

Det man også skal være klar over, er at fredsforhandlinger i Colombia foregår på to plan.

Det ene er det som skjer på overflaten og som fører frem til selve avtalen, slik den står skrevet. Dette er hva diplomatene ser og forskerne skriver om.

I Colombia er det imidlertid slik at det før og etter en fredsavtale undertegnes, foregår en parallell prosess i «mafiaverdenen». Territorier med narkotika, penger og våpen fordeles mellom gamle og nye ledere. Deler av organisasjonen holdes hemmelig, andre bryter ut og narkotikatrafikken fortsetter. Nye konstellasjoner oppstår, og tomrommet etter ett narkotikakartell fylles fort opp av et annet, med drap som konsekvens.

I prosessen med AUC, paraplyorganisasjonen for paramilitære grupper, så vi dette tydelig. Selv om jeg ikke har hele overblikket, er det åpenbart at det samme har skjedd med FARC.

De paramilitære

Jeg deltok i prosessen med de paramilitære. Mye av det som ble gjort i den prosessen, burde ha vært gjort annerledes. AUC var, i likhet med FARC, et narkotikakartell med en politisk fasade, hvis ledere har titusener av liv på samvittigheten.

Fredsforhandlinger handler om å sitte til bords med massemordere, slik jeg har gjort. Den eneste grunnen til å forhandle, er at det er nødvendig for å redde liv.

Som representant for verdenssamfunnet sa vi (OAS) klart fra til AUC at vi ikke kom til å behandle en illegal væpnet gruppe som likeverdige med staten. De paramilitære lederne protesterte kraftig, men til slutt måtte de gi seg.

FARC ville ha gitt etter

AUC sto helt alene mot regjeringen og det internasjonale samfunnet. De hadde ikke noe valg. Hadde noe lignende vært mulig med FARC? Grunnlaget for fredsprosessen var at FARC hadde lidd militært nederlag. Lederne var gamle og slitne og trengte en utvei.

Jeg tror FARC ville ha gitt etter for politisk og militært press hvis verdenssamfunnet hadde stått sammen med Colombias regjering, men jeg kan ta feil.

Konsekvensene er utelatt

Norge har en stor politisk interesse i å innkassere sin rolle i Colombia som en suksess. Norad har evaluert Norges innsats i Colombia og konkluderer med at satsingen har vært vellykket. Det mest interessante i evalueringen er det som ikke står der.

Konsekvensene av fredsavtalen i Colombia er ikke tatt med i evalueringen, det er ikke relevant for Norad og UD. Det norske diplomatiet har aldri handlet om Colombia, men om Norges posisjon internasjonalt.

Man kan ikke kalle norsk innsats i Colombia for en suksess så lenge resultatet er det vi ser i dag. Da spiller det liten rolle om intensjonene har vært de beste eller om de som har sittet i UDs forhandlingsteam har vært aldri så flinke.

Tron Ljødal (f. 1974) er utdannet statsviter ved Universidad Javeriana i Colombia. Har arbeidet som analytiker for Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), hadde en sentral rolle i demobiliseringen av de paramilitære i Colombia og har fulgt ulike fredsprosesser i landet gjennom 18 år. Tidligere rådgiver i Utenriksdepartementet. Arbeider i dag som strategisk analytiker i politiet.

Les mer om

  1. Colombia
  2. Fredsforhandlinger
  3. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Norsk fredsmegling er medskyldig i Columbias tragedie

  2. VERDEN

    Colombia på vei mot ny væpnet konflikt

  3. VERDEN

    Tidligere FARC-forhandler varsler ny væpnet kamp i Colombia

  4. DEBATT

    Meninger: Norsk fredsarbeid i Colombia er en ubetinget suksess

  5. VERDEN

    Geriljasoldatene la ned våpnene etter 50 års krig. De ble lovet et vanlig liv. Nå vender stadig flere tilbake til jungelen.

  6. VERDEN

    Drapsbølge herjer Colombia – bekymring for fredsprosessen