Debatt

Når vi normaliserer plastisk kirurgi, må generasjonene etter oss betale. Har vi råd? | Kristine Getz

  • Kristine Getz

Alle har et ansvar for å forme begrepet «normalt», skriver debattanten. Wallenrock / Shutterstock / NTB scanpix/Privat

Det hjelper ikke at motivasjonen er usikkerhet. Hadde jeg valgt å forstørre leppene mine, hadde jeg proklamert at jeg synes det er OK at dette normaliseres.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med dietter som drastisk kutter ned på hele næringsgrupper, redigering av allerede slanke kropper og små/større kirurgiske inngrep, fremmer bloggere det ekstreme som «normalt».

Hvilke budskap spres av en person som føler behov for å fikse på utseendet?

Hva inspirer hun egentlig til? Usikkerhet?

Er det faktisk sånn at de aller største ofrene av kropps— og perfeksjonspresset er blitt idealer?

Ikke bruk begrepet normalt

Nylig delte bloggeren Kristin Gjelsvik en video som har pustet liv i kropps- og skjønnhetsdebatten. Engasjert snakker hun om bloggeres rolle i normaliseringen av plastiske inngrep.

Enkelte har uttalt at dette – botox, silikon, fillers – er noe «alle» gjør og at det er viktig å henge med i tide: «Velkommen til 2016, Restylane er faktisk helt normalt!»

Er dette virkelig tilfelle? I enkelte miljøer, kanskje. Men generelt sett er vi ikke der. Ikke ennå.

Og kanskje kan det forhindres dersom man slutter å bruke begrepet normalt om det som er ekstremt og tenker over at kun fordi medisinsk utvikling gjør det «lett» å fikse på utseendet, ikke betyr at vi – hverken som individer eller samfunn – tjener på å investere (i enkelte tilfeller konfirmasjonspengene) i kosmetiske inngrep.

For det er nettopp investeringer dette handler om.

Dersom jeg skulle gått til en plastisk kirurg og bedt om større lepper, større pupper og større rumpe, ville jeg indirekte sagt: Denne industrien og dette fokuset ønsker jeg å støtte. Her er mitt lille, men ikke ubetydelige, bidrag til at innen mine små nieser er myndige, vil det være like normalt å sprøyte ting inn i kroppen som det i dag er å farge håret.

Hadde jeg valgt å forstørre leppene mine, hadde jeg proklamert at jeg synes det er OK at dette normaliseres.

Og det hjelper ikke at motivasjonen bak et sånt steg er usikkerhet, hadde jeg valgt å forstørre leppene mine hadde, jeg proklamert at jeg synes det er OK at dette normaliseres.

Ikke bare til meg selv, men til venninner, bekjente, niesene mine og andre barn.

Kristin Gjelsvik stiller dette viktige spørsmålet: Hvordan skal du lære barna dine å elske seg selv hvis de ligner på en versjon av deg, som du har operert bort? Jeg har ingen gode svar.

Oppfordrer du dem til å ta samme steg? Eller sier du at de – i motsetning til deg selv – er perfekte akkurat som de er? At de er mer enn en kropp, mer enn en nese, mer enn sinna/smilerynker? Hvilken tyngde vil ordene dine i så fall ha?

Større utfordringer enn vår egen rumpe

Jeg bekymrer meg for alt potensial og livsglede som går tapt. Uten påvirkningen som holder liv i usikkerhet og distraherer unge jenter og gutter fra å utvikle seg som de kan – hva slags liv ville de hatt?

Hva ville de bidratt med? Hva går vi, som samfunn, glipp av som konsekvens av dette hysteriske kropps- og perfeksjonspresset?

Vi kan jo krysse fingrene og håpe at dette overfladiske fokuset skaper en motreaksjon i kommende generasjoner. Eventuelt kan vi være litt proaktive og tenke over hva vi selv investerer i.

Alle har et ansvar for å forme begrepet «normalt»

Jeg mener at vi alle – bloggere og ikke-bloggere, unge og ikke så unge – har et ansvar for å forme begrepet «normalt». Og i 2016 har vi faktisk langt større utfordringer å ta tak i enn vår egen rumpe.

Det gjelder, som nevnt, å henge med i tiden, ikke sant?

I 2016 har vi faktisk langt større utfordringer å ta tak i enn vår egen rumpe

Hva koster det egentlig samfunnet at plastisk kirurgi normaliseres? Og jeg tenker ikke utelukkende på det økonomiske aspektet, for inngrepene er langt mer kostbare enn hva enkeltpersoner betaler en kirurg.

Prisen av våre overfladiske investeringer betales av generasjonene etter oss i form av større press og mer usikkerhet. Har vi råd?

Kristine Getz' blogg


Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mer om tematikken? Vi anbefaler disse!

Les også

Det siste året har tre av Norges mest leste bloggere fått silikonimplantater

Modell Vilde Gotschalksen skriver:

Les også

Heroin-chic epoken er kanskje over, men midjen forblir. Og puppene og rumpa er fylt med silikon. Hva er bedringen i det?

Les også

Makten finnes også i rosa innpakning, mener Emilie Blichfeldt og Georg Blichfeldt

Denne er mye delt:

Les også

Kjære Helle Bornstein. Nå orker jeg ikke mer, skriver Linnéa Myhre

Les også

Hvis man ikke har «pack», er man feit, skriver Sondre på 13 år

Les også

Jeg er ikke bra nok for Instagram, mener Sophie Elise

Podkast om spiseforstyrrelser

Er unge i dag mer utsatt for å en spiseforstyrrelse? I denne utgaven Aftenpodden Si ;D kan du møte Leif-Erik Sørensen (19), som selv har slitt med spiseforstyrrelser. Hvordan opplevde han å være gutt med det mange tror er en jentesykdom?

Hør den med ett klikk her:

Les også

Her kan du høre alle Si ;D-podkastene!

Slik blir du abonnent:

— For iTunes: Trykk her

— Android eller annen telefon? Søk på Si ;D i din podkast-app.

— Soundcloud: Trykkher

Les mer om

  1. Debatt
  2. Psykisk helse
  3. Kroppspress
  4. Intimkirurgi

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Det er lite mimikk blant mange bloggere. Derimot er det mye Botox og fillers.

  2. SID

    Plastisk kirurgi: Bloggere må ta mer ansvar | Silje Lien Sveen

  3. SID

    Intimkirurgi, buttlift, plater i kinnbena... Samfunnet har gått helt bananas

  4. SID

    Jeg blir direkte uvel av kroppshysteriet. Influenserne må ta ansvar!

  5. SID

    Skrik og hyl så mye du vil. Jeg har tatt intimkirurgi og er kjempefornøyd.

  6. SID

    Det er for mye åpenhet om komplekser. I venninnegjengen har vi tatt grep