Forslaget til digitalt grenseforsvar bør forkastes, mener Advokatforeningen | Jens Johan Hjort

Trygghet og privatliv er to umistelige verdier. Hva gjør vi når de står mot hverandre?

De fleste av oss vil prioritere livet foran privatlivet. Føler vi oss truet, vil mange akseptere overvåking som et nødvendig onde. Ja, innenfor terrorfryktens logikk er det helt naturlig med et spørsmål man kan høre ganske ofte: «Hvorfor er det så farlig å bli overvåket hvis man ikke har gjort noe galt?».

Privatlivets rettslige vern angis av Grunnloven paragraf 102, som fastslår at «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon». Det samme følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8. Likevel er privatlivet på vikende front. Nye overvåkingshjemler er blitt vedtatt, og anvendelsesområdene er blitt utvidet. Bare de siste 17 år er blant annet dette skjedd:

• I år 2000 førte lovendringer til en solid utvidelse av katalogen med skjulte tvangsmidler. Politiet fikk tilgang til hemmelig ransaking, teknisk sporing i kjøretøy eller andre gjenstander, sporing av klær og annet som mistenkte bærer på seg og hemmelig beslag. I tillegg ble anvendelsesområdet for kommunikasjonskontroll utvidet.
• I 2005 ble tilgang til romavlytting vedtatt, samtidig som det ble åpnet for bruk av tvangsmidler i avvergende og forebyggende øyemed.
• I fjor ble dataavlesning innført. Begrepet innebærer i hovedsak at politiet kan hacke seg inn på personers PC eller mobiltelefon for å se hva som foregår der, i sanntid. Metodekontrollutvalget fikk oppdraget med å vurdere innføringen. Det var imidlertid et bestillingsverk; de skulle «utrede og foreslå regler som tillater at politiet tar i bruk dataavlesing som metode».

Digitalt grenseforsvar

Til tross for at Datalagringsdirektivet ble stanset av EU-domstolen, står vi nå foran et mulig såkalt digitalt grenseforsvar (DGF). Et grenseforsvar mot uønskede data fra det store utland høres tilforlatelig ut. I praksis vil imidlertid DGF innebære en overvåking av kommunikasjonen til de fleste innbyggerne i Norge, uten hensyn til om vi befinner oss i inn- eller utland. Data fanges opp og lagres uten hensyn til om vi har vært involvert i en straffbar handling – eller har planer om dette.

Det har meg bekjent aldri vært en terrorhandling i Nord-Korea, og jeg vil tro at kriminaliteten er lav. Men jeg vil ikke bo der. USA og Europa er blitt rammet av terror flere ganger, men veldig mange ønsker å leve nettopp her. Jeg innledet med å påstå at de fleste vil prioritere livet foran privatlivet. Fullt så enkelt er det altså likevel ikke.

Trygghet mot en mektig stat

Jeg skrev også at privatliv og trygghet er hensyn som står mot hverandre. Også dette er en sannhet med modifikasjoner, for retten til et privatliv gir trygghet mot overgrep fra en mektig aktør; staten selv. Jo mer informasjon om borgerne vi lar staten samle, desto mer makt har den over oss alle. Informasjonen kan brukes mot oss, eller den kan komme på avveie.

Overgangen fra barn til voksen er en reise fra formynderi – via stadig mindre innsyn – til man en dag selv er moden for å ta kontroll over sitt privatliv. Hvordan skal vi kunne utvikle vår voksne identitet og personlighet – uten et reelt privatliv? Og våre mange ulike sosiale sfærer – defineres ikke de nettopp av graden av privatliv – altså hvor eksklusive og intime de er?

Les også

Aftenposten mener: Overvåkning må treffe og være godt kontrollert

At privatlivet nettopp er privat, er en grunnleggende forutsetning for selvrespekt, gjensidig tillit og dype vennskap, for intime relasjoner – ja, for å kunne eksistere som voksne ansvarlige individer.

Forkast forslaget til digitalt grenseforsvar!

Økende overvåking endrer oss som individer – men også som samfunnsmedlemmer. Handlinger og ytringer blir påvirket dersom det oppstår en frykt for å etterlate seg spor som kan gi negative konsekvenser. Samfunnsforskerne kaller det gjerne nedkjølingseffekten.
Nedkjølingseffektens press på ytringsfriheten vil begrense åpen meningsutveksling, og dette i større grad jo lenger fra det konforme sentrum en mening befinner seg. Dette vil i sin tur svekke demokratiet og dets legitimitet.

Advokatforeningen mener at forslaget til digitalt grenseforsvar må forkastes. Det representerer en masseovervåking som trolig vil være i strid med EMK art. 8 og Grunnloven paragraf 102.

Disse to bestemmelsene er rettsstatens grenseforsvar for privatlivet. Slik vi kjenner det – og ønsker å bevare det.

Innlegget er en kortversjon av Advokatforeningens årstale som holdes 23. november.

Interessert i å lese mer? Her er noen forslag:

• Lysne II-utvalget: Derfor bør Norge etablere et digitalt grenseforsvar
• Datatilsynet: Hva mener Lysne-utvalget i dag om digitalt grenseforsvar?
• E-sjef Morten Haga Lunde: Misvisende om digitalt grenseforsvar

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.