Debatt

Geir Flikke skriver: Fakta og fiksjon om Ukraina

  • Geir Flikke
Ukraina kjemper i dag for sin rett til fortsatt å være en selvstendig stat. Mer enn noen gang tidligere er det viktig å skille mellom fakta og fiksjon i Ukraina-konflikten, skriver Geir Flikke.

Fiksjonen om at den russiske befolkningen har lidd urett og derfor trengte beskyttelse bør ikke lenger klinge i norsk offentlighet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et sjeldent direkte foredrag på Norsk Utenrikspolitisk Institutt 24. mars ga Ukrainas viseutenriksminister Natalia Galibarenko en gjennomgang av konflikten med Russland sett fra Ukraina. Dette var en etterlengtet motvekt til den ensidighet som har versert i norsk offentlighet.

Geir Flikke

I fraværet av autoritative uttalelser fra Ukrainas nye regjering har det i norsk offentlighet vært et oppløp av mediesynsing omkring konflikten, sterkt ledsaget av en svakt fundert oppfatning i det norske ekspertveldet om at vi må forstå Russlands beveggrunner for annekteringen av et nabolands territorium.

Ikke splittet i språkspørsmålet

Ukraina er ikke et perifert europeisk land. Det har 46 millioner innbyggere, en kompleks historie og har, siden Sovjetunionens oppløsning, vært et suverent land. Dette landet har, som professor Erik Herron viste på et NUPI-seminar i oktober 2014, ikke vært preget av påståtte «språklige og kulturelle splittelser», som verserer i den norske offentligheten. Spørsmålet om «hjemland» har, i de østlige regionene, aldri vært entydig i favør av Russland, hevdet Herron. I Ukraina er tospråklighet (diglossi) en norm, som Herron uttrykte det, eller som Ukrainas ambassadør til FN sa i et av de første møtene i FNs sikkerhetsråd i mars 2014: «Også jeg er russiskspråklig, men jeg har ikke behov for beskyttelse»

Galibarenko gjentok lignende ting på NUPI-seminaret, der hun fastslo at det er tøv å påstå at landet er splittet i språkspørsmålet, eller at landet er «kulturelt delt». Russisk-talende flyktninger bosatt i hennes egen oppgang i Kiev sa det eksplisitt: Hadde vi visst hva separatistene ville, ville vi ha protestert.

Hva skyldes misforståelsene i den norske debatten?

At den norske debatten har reprodusert denne grunnleggende misforståelsen kan ha flere årsaker, men la meg nevne tre:

1. En grunnleggende mangel på kunnskap om Ukraina drevet frem av den tro at «Russlandskunnskap» er tilstrekkelig for å uttale seg om hva «Ukraina» er.

2. En dypt forankret, nærmest emosjonelt betinget vilje til å forholde seg ukritisk til alle uttalelser om Russlands historisk betingede selvoppfatning.

3. En mangelfull forståelse av hva annekteringen av Krim-halvøya innebærer for europeisk og global sikkerhet. Når disse tre faktorene klinger samtidig opptrer de nærmest som et nasjonalisert ekkokammer for russisk propaganda i denne konflikten.

Ukrainas kamp

Ukraina kjemper i dag for sin rett til fortsatt å være en selvstendig stat. Som Galibarenko sa: Det var en periode Ukraina trodde at leieavtalen med Russland om flåtebasene på Krim ville være en sikkerhetsgaranti – det vil si en garanti om at det scenariet som utspiller seg nå, ikke ville ha funnet sted. I stedet befinner Ukraina seg i en situasjon der landet har, som Galibarenko sa, «mistet Krim», og må insistere på at Minsk-avtalen etterleves.

Dette siste punktet er av avgjørende betydning, og det er derfor ønskelig at den brede norske offentlighet er orientert både om avtalens innhold og dens premisser.

To særlige forhold skal understrekes: For det første at de nåværende separatistene, i strid med Minsk-avtalen fra september 2014 (Minsk I), gjennomførte såkalte valg i Donetsk og Lugansk i november 2014. Russland gjorde ingenting for å hindre gjennomføringen av disse valgene, og i løpet av høsten 2014 registrerte FN over 2000 artilleriangrep fra opprørsprovinsene i øst inn mot Ukrainas territorium.

Det andre forholdet er knyttet til Minsk II, eller den fornyede avtalen, inngått ved mellomkomst av Frankrike og Tyskland 12. februar 2015. Denne avtalen bygger på den forrige i spørsmålet om autonomi og selvstyre for de østlige områdene i Ukraina, og for å oppfylle denne avtalen, sendte Porosjenko en lov til Radaen i mars 2015 (iht. punkt 4 i avtalen). Denne loven fremsetter nye valg under OSSEs observasjon som en betingelse for spørsmålet om autonom status for disse områdene. Alle øvrige vilkår om amnesti gjelder også under det nye lovforslaget og er for øvrig også nedfelt i Minsk II.

Ikke et brudd på Minsk-avtalen

Russland protesterte øyeblikkelig, og mente at loven var «et brudd på Minsk-avtalen», noe den ikke er. Hvordan skal Kiev godta at befolkningen i de østlige områdene ikke skal få uttale seg om hvem de ønsker å ha som ledere? Hvordan kan Moskva, som insisterer på gyldigheten av den såkalte «folkeavstemningen» på Krim, motsette seg et valg som overvåkes av OSSE og som legger grunnlaget for reell autonomi for disse områdene?

Mer enn noen gang tidligere er det viktig å skille mellom fakta og fiksjon i Ukraina-konflikten. Fiksjonen om at den russiske befolkningen har lidd urett og derfor trengte beskyttelse bør ikke lenger klinge i norsk offentlighet. Fakta knyttet til oppfølgingen av og overholdelsen av Minsk II avtalen bør derimot vies stor oppmerksomhet.

Les også

  1. Jeg er lei av å bli spurt «Er Putin en raring»?

  2. Kronikk: Hva vil Putin?

  3. Sannheten om ukrainske myndigheter må også frem

Les mer om

  1. Debatt
  2. Nupi
  3. Russland
  4. Ukraina