En kirke for folket | Einar Gelius

Kandidatene som kjemper om å bli Oslos nye biskop. Fra venstre: Sturla Johan Stålsett, Anne-May Grasaas, Kåre Rune Hauge, Kari Veiteberg og Marit Halvorsen Hougsnæs.

Vi trenger et nytt opprør mot en kirke som dessverre har stivnet i sine tradisjoner og sin teologi.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

For en tid tilbake hadde Aftenposten stilt sine spalter til disposisjon for de fem kandidatene som kjemper om å bli Oslos nye biskop.

Ikke uventet får vi som lesere servert mange honnørord og mer eller mindre selvfølgeligheter.

Spørsmålet er jo hva alle disse honnørordene betyr, i en by og i et bispedømme hvor oppslutningen om kirken bare blir lavere og lavere? Visjonene om at tersklene inn i kirken skal være lave og at kirken må være «modig inkluderende» er flotte visjoner. Men hvordan skal det skje når vi vet at andelen døpte og konfirmerte synker dramatisk i hovedstaden og under halvparten av inngåtte ekteskap velger kirkelig vielse?

Einar Gelius, sogneprest og forfatter, ønsker seg et mer fargerikt bispekollegium i Oslo.

Kristen tro og kirken ikke relevant for stadig flere

For stadig flere i Oslo bispedømme er både kristen tro og kirke ikke lenger relevant og ikke lenger en del av deres livshistorie og kultur. Det er i denne kontekst en ny biskop i Oslo skal fungere og tjenestegjøre.

Felles for kandidatene er at svarene deres i Aftenposten er preget av mer «diplomati» enn kraft og energi.

Misforstått sitt oppdrag

Det kan virke som om de fem kandidatene er mer opptatt av å virke «samlende» og uten å støte noen fra seg, enn å ha en tydelig og klar stemme. Men da har man tydeligvis misforstått sitt oppdrag. For kirkens egen herre, Jesus fra Nasaret, var alt annet enn samlende i sin tid. Han var tvert imot en opprører som våget å gå sine egne veier.

Les også

Domprosten om jernrosene utenfor domkirken: – En spennende og positiv tanke

I år feirer vi 500 års jubileet for Martin Luther og reformasjonen.

Det vi kunne trenge i vår tid, er en ny reformasjon, et nytt opprør mot en kirke som dessverre har stivnet i sine tradisjoner og sin teologi.

Det jeg virkelig savner hos de fem kandidatene, er en vilje og evne til teologisk refleksjon og nytenkning. Kirken må frigjøres fra det ensidige fokuset på dogmene og trosbekjennelsen. Kirken må i stedet lytte og spørre hvordan teologien skal utformes i det moderne samfunnet.

Teologisk debatt fullstendig fraværende

I Den norske kirke i dag er jo den teologiske debatten fullstendig fraværende.

Den nye biskopen i Oslo kan jo begynne med å ta et teologisk oppgjør med kirkens syn på synd, skyld og skam. Utallige generasjoner er blitt ydmyket og trakassert av kirken og påført både skyld- og skamfølelse. Fremdeles er kirken mer opptatt av å kontrollere folks seksualliv enn å gi mennesker håp og livsmot.

Den andre store saken jeg savner hos de fem kandidatene, er spørsmålene knyttet til religion og makt.

Heldigvis har mye endret seg i Den norske kirke, etter sterkt folkelig og politisk press gjennom mange år. Og kirken selv har måttet ta et oppgjør med sin maktmisbruk eksempelvis overfor samer, tatere og homofile.

Les også

Debatt: Når kirken følger samlivstrendene | Espen Ottosen

Mer fargerikt bispekollegium

Vi trenger en biskop som kan ta de maktesløses parti i forhold til all maktmisbruk.

Og vi trenger en biskop som kan gjøre dagens grå bispekollegium mer fargerikt.

Til tross for at kirkens «storting» – Kirkemøtet – er blitt mer mangfoldig, viser de siste bispeutnevnelsene i Nidaros og Stavanger at kirken sentralt velger den konservative og tradisjonelle profilen, i stedet for nytenkning og kreativitet.

La oss håpe at den nye biskopen i Oslo vil endre på det!

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.