Debatt

Unge flerkulturelle er den nye skravleklassen | Ellen Reiss

  • Ellen Reiss
    Seniorrådgiver i Minotenk
Mori Diakite, opprinnelig fra Kongo, er blant de nye stemmene i samfunnsdebatten og en av bidragsyterne i en ny tekstsamling. Her fra en appell i regi av Landsforeningen mot rasisme utenfor USAs ambassade i august.

I 2010 måtte jeg nesten gi opp å finne unge med flerkulturell bakgrunn som var villige til å delta i den offentlige debatten. Nå er de blitt den nye «skravleklassen».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Mori Diakite, opprinnelig fra Kongo, er blant de nye stemmene i samfunnsdebatten og en av bidragsyterne i en ny tekstsamling. Her fra en appell i regi av Landsforeningen mot rasisme utenfor USAs ambassade i august.
Ellen reiss

I 2010 begynte jeg på en bok om muslimske kvinner i Norge. Tanken var å lage en reportasje med portretter som representerte mangfoldet blant muslimske kvinner for å nyansere narrativet om dem som undertrykte og hjelpeløse. Det var ingen lett jobb.

Mange hadde liten tillit til medier og journalister. Enda flere hadde reservasjoner mot å stikke hodet frem. Til og med Warsan Ismail ville være anonym i boken. Den samme Ismail som senere ble en tydelig samfunnsdebattant, som gjentatte ganger satte sin egen agenda i det offentlige ordskiftet.

Til slutt fungerte prosjektkoordinator i Minotenk, Amin Elfarri, som en døråpner for meg.

Høy ytringsterskel

Under lanseringen i 2012 var deltagerne enige om at terskelen for å uttale seg var høy i mange minoritetsmiljøer. Normen var å ikke gjøre det, og normen ble opprettholdt av frykten for sosiale sanksjoner.

Jeg har nylig vært redaktør for boken Skal liksom liksom-passet ditt bety noe? En samling med ti tekster fra ulike bidragsytere. Felles har de migrasjonsbakgrunn, men med ulike livssyn og politiske ståsteder.

De skriver om sterk tilhørighet samtidig som de problematiserer «norskhet» og kritiserer deler av samfunnsdebatten om innvandring og integrering. Det er en kjærlighetserklæring til Norge – med kritisk twist.

Denne gangen var det ikke vanskelig å finne skribenter. Noen av bidragsyterne har aldri publisert noe før, andre er godt plantet i samfunnsdebatten.

Der frykt for sosiale sanksjoner tidligere stoppet folk, er terskelen for å ytre seg mye lavere i dag. Sanksjonene er de samme, så den store forskjellen er at det har oppstått et hull i den sosiale kontrollen.

Hullet har vokst og vannet flommet. Nettverkene rundt er større, og det finnes en bredere støtte til dem som velger å lufte skittentøyet. Faktisk melder mange skribenter heller om frykt for rasistisk hat, enn sosiale sanksjoner.

Godt tegn for demokratiet

Den positive utviklingen skyldes også at mediene er blitt flinkere til å slippe til mangfoldet. Og vi har pionérer som Shabana Rehman Gaarder, Bushra Ishaq og alle andre som tok de første kampene med store personlige konsekvenser.

De er senere blitt stående som motiverende monumenter. Og resultatet: fremveksten av den nye skravleklassen. «Skravleklassen» er for mange et negativt begrep, men det forteller også noe om hvem man oppfatter som en elite. Og bidragsyterne til Skal liksom liksom-passet ditt bety noe? er i aller høyeste grad del av meningsskapereliten.

Det er et godt tegn for demokratiet når unge mennesker med migrasjonsbakgrunn bruker fritid og krefter på å heve stemmen og gjennom den offentlige debatten ere med å påvirke samfunnet.

Vi må feire endringene og fremgangen vi har hatt så langt og brette opp ermene for å fortsette kampen for et godt og trygt ytringsrom for alle.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Samfunnsdebatt
  2. Innvandring
  3. Rasisme
  4. Skamløse minoritetsjenter