Mediemakt må alltid diskuteres
De samlede effektene av konserneierskap er opplagt et spennende tema.
«Amedia er ingen trussel mot mediemangfoldet», skriver Amedias styreleder André Støylen i et debattinnlegg i Aftenposten 19. juli. Det er det heller ingen som har påstått, i alle fall ikke jeg i min kronikk 13. juli.
Jeg vil rett og slett diskutere de tre største mediekonsernenes utvikling og makt. Det skjer sjelden. Det til tross for at de nå eier aviser som utgjør mer enn 70 prosent av det norske avisopplaget, mot 60 for få år siden. Det er de fleste av Norges viktigste aviser.
Stor mediemakt
Er det noen som tviler på at det må ligge svært stor mediemakt i konserner som står for nær tre fjerdedeler av det norske avisopplaget – selv om Støylen mener det er «gammeldags» tenkt?
Er det grunn til å benekte at strategiene i disse konsernene påvirker avisene de eier? Enten det gjelder krav om at saker skal bli lest av så og så mange, at mer og mer stoff blir delt mellom felleseide aviser, og at de faktiske ressursene legger føringer på hva slags journalistikk man kan lage.
Eierkonsentrasjon er i seg selv en reduksjon av det vi kaller «avsendermangfold». Spørsmålet er om det også reduserer «innholdsmangfoldet».
Mer forskning
Lønnsomheten i konsernene i dag kommer ikke bare av suksessen med vellykkede digitale abonnementsløsninger, men også av at redaksjonene var skåret til beinet, med totale kutt i milliardklassen i de tre konsernenes aviser over noen år, blant annet hundrevis av ansatte.
Det ville være fint om norske medier begynte å lage mer undersøkende journalistikk om sine konkurrenter i bransjen. Da er det en selvfølge at avisledere er like åpne som de krever av andre i samfunnet.
De samlede effektene av konserneierskap, på godt og vondt, er opplagt et spennende tema. Mer forskning på temaet vil også være interessant. Dette vil kunne gi et bilde av hvordan konsernifiseringen påvirker den grundige, selvstendige journalistikken.
Hva går tapt?
Når mediemakten konsentreres så kraftig gjennom eierskap som har skjedd de siste årene, må vi kunne diskutere alle effekter av dette. De positive er vel kjent, og jeg skrev om dem.
Nå må vi også kunne diskutere hva som eventuelt går tapt i strømlinjeformingen. Dét er ikke nødvendigvis et spørsmål om direkte utøvd eiermakt og styring av innhold, men om hva som i det hele tatt blir mulig å realisere av ressurskrevende, samfunnsviktig journalistikk innenfor de rammene som konsernene setter for sine aviser.
Dessuten bør vi følge med på de stadig færre selvstendige avisene, de som står utenfor konsernene. De sliter stadig mer.
