Amedia er ingen trussel mot mediemangfoldet
Knut Olav Åmås nører opp under vrangforestillinger om mediekonsernenes rolle.
Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås kaster 12. juli et blikk på mediemangfoldet. Resultatet er skuffende perspektivløst til ham å være.
Åmås kunne gledet seg over at Norge fortsatt har omtrent 200 aviser og har unngått avisdøden som har rammet mange andre. Han kunne gledet seg over at norske aviser ved egen kraft har kommet seg gjennom krisen.
Gammeldags forståelse
Bare en begrenset del av forslagene fra Åmås og mediemangfoldsutvalget i 2017, er fulgt opp politisk. Han kunne gledet seg over at abonnementstallene øker, etter et tiår med nedgang.
Han kunne gledet seg over at norske aviser er i ferd med å klare den digitale overgangen. Og han kunne reflektert over at mediekonsernene kanskje er en viktig årsak til den positive utviklingen.
Men Åmås er mest bekymret for at tre mediekonserner står for en økende andel av avisopplaget. Dette er en nokså gammeldags forståelse av mediemangfold.
Det er litt som om man skulle bekymre seg over Sørlandets store dominans innen seilskutetrafikken mot slutten av 1800-tallet.
Medievanene er i rask endring. Nettet og mobilen blir dominerende både for aviser og andre medier. Facebook og andre sosiale medier står for stadig mer av mediebruken.
NRK, Egmont/TV 2 og Aller er kraftfulle konkurrenter om brukernes oppmerksomhet.
Før i tiden ga papirannonsene nærmest en lokal monopolsituasjon for mange aviser. Den tiden er definitivt forbi. Aktører som Finn, Facebook og Google har stukket av med det meste av avisenes annonser.
Kjøperne sto ikke i kø
I kronikken etterlyses eiere med vilje til å investere i den samfunnsviktige journalistikken. Her kunne Åmås gledet seg over at Norge siden 2016 har hatt et stort stiftelseseid lokalaviskonsern.
Et konsern som vokser, som har økt antallet journalister siden 2016, og som har over 1000 redaksjonelle medarbeidere i nær 80 aviser over hele landet. Et konsern der pengene som tjenes, ikke går til utbytte til eierne, men til nye satsinger.
Dette var ikke gitt.
Amedia var frem til 2016 eid av Telenor, LO og Fritt Ord, som Knut Olav Åmås er direktør for. Hadde disse tre samfunnsaktørene «vilje til å investere» i den krevende situasjonen aviser da var i? Nei, de solgte seg ut.
Kjøperne sto ikke i kø. Sparebankstiftelsen DNB overrasket de fleste ved å kjøpe, og opprettet Amediastiftelsen for å eie konsernet.
Hva var det vi trodde på?
1. At lokalaviser er en viktig del av samfunnets infrastruktur. Andre medieaktører konkurrerer om folks oppmerksomhet, men ikke om å lage lokalt innhold.
2. At det må være mulig å få betalt for lokalt innhold. I 2016 var selve forretningsmodellen truet, og nettsaker forbeholdt abonnenter var i sin spede begynnelse. Siden 2016 har Amedia gått fra knapt 450.000 til over 650.000 abonnenter, mer enn halvparten rent digitale.
3. At avisene er tjent med en stiftelse som eier. Det blir ikke mediemangfold av mange eiere dersom alle tar ut utbytte når det går bra, men kaster kortene når det går dårlig.
Svært mye går bra i Amedia
At Fritt Ord solgte seg ut av Amedia, fratar ikke Åmås retten til å ha meninger, om hvordan konsernet i dag drives. Men han bommer på sentrale punkter, og han nører opp under vrangforestillinger om konsernenes rolle.
Lokalavisene i Amedia er ikke like. Hver dag lages lokalt innhold over hele landet. 70 prosent av en lokal nettavis er unikt og egenprodusert. Konsernet har ingen sentral innholdsproduksjon. Alt innhold og publisering besluttes av den lokale redaktøren.
Eier og utgiver skal selvsagt ikke redigere avisene. Dette følger av medieeierskapsloven, men også av formålsparagrafen i Amedia.
Konsernet har fellesfunksjoner som digitale løsninger, trykk, distribusjon og så videre. Innholdsutvikling er ingen sentral redaksjon, men et verktøy for å analysere hvilke saker som engasjerer leserne. Når flere leser digitalt, vet vi også mer om hvilke saker som leses. Det er kunnskap som er grunnlag for å lage mer relevant innhold.
Svært mye går bra i Amedia.
I et stort og mangfoldig konsern vil det likevel alltid være ulike synspunkter, bli gjort feil og være rom for forbedringer. Men et stiftelseseid mediekonsern er ingen trussel mot mediemangfoldet.
Det er en forutsetning for fortsatt levende lokalaviser over hele Norge.
