Vi får stadig færre fødeinstitusjoner. Det er en utfordring for kvinnehelse og beredskap.

  • Berit Mortensen
Lang vei til fødeavdeling øker risikoen for prematur fødsel eller sykdom i svangerskapet, påpeker innleggsforfatteren.

Fødeavdelinger legges ned i mangel på gynekologer.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da vi vantro våknet 24. februar til nyheten om at Russland hadde gått til massivt militært angrep på Ukraina, fryktet mange i Norge for at også vi går en utrygg fremtid i møte.

Vi så hjerteskjærende scener via TV og sosiale medier om kvinner som føder under grusomme forhold. Den gravide kvinnen Yuliya gikk to dager gjennom åker og skog i bomberegn for å komme i trygghet til fødeavdelingen i Kyiv. Hun rakk frem og fikk hjelpen hun trengte i en kriserammet avdeling som hadde søkt tilflukt i den kalde sykehuskjelleren.

For kvinnene som hadde kommet seg til fødeavdelingen i Mariupol den 9. mars, ble det verre. Russerne bombet sykehuset. Bildet av en skadet høygravid kvinne som bæres bort på en båre, brant seg fast hos mange. Hverken hun eller barnet overlevde.

Må sikre nok fagfolk

Siden krigen i Ukraina startet, har Norges forsvar og beredskap fått full oppmerksomhet. Da Støre-regjeringen la frem statsbudsjettet 6. oktober, var et av hovedbudskapene økt satsing på forsvar og daglig beredskap. Budsjettet skal «bidra til å holde egen befolkning trygg, både for dagens trusler og for de som kan komme». Videre står det at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Derfor skal gode arbeids- og boforhold styrke økt rekruttering.

Hva skal vi med politikk som motiverer leger til å tjene penger på behandling vi ikke trenger?

I samme budsjett ga helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) fødeavdelingen i Kristiansund dødsstøtet, tross løfter i regjeringsplattformen om det motsatte. Men akkurat som forsvarsdepartementet legger opp til bo- og arbeidsforhold som skal sikre nok personell, må det samme kunne gjøres for å sikre fagfolk i helsevesenet.

Halvparten av landets gynekologer jobber ikke i offentlige helsetjeneste. De har fulgt oppfordringen fra Solberg-regjeringen om å gå inn i den private helsenæringen. Dette skjer mens fødeavdelinger legges ned i mangel på gynekologer. Det bekrefter at det å skape et kommersielt marked av helsetilbudet, er direkte helsefarlig.

Den omvendte omsorgs lov

Det nyeste eksempelet på det er den famøse klinikken Nomi, som ville fremme kvinnehelse ved å tilby «rynkebehandling, anti-aging, mesoterapi, peelinger, muskelbygging og ikke-invasiv fettreduksjon». Det fører til det som kalles den omvendte omsorgs lov:

De friskeste får behandling de ikke trenger, de syke får for lite hjelp for sent.

På slutten av 1960-tallet hadde kvinner i Norge rundt 180 ulike institusjoner hvor de kunne føde. Nå har vi bare 44 fødeinstitusjoner igjen. Det er en utfordring for kvinnehelse og beredskap.

Lang vei til fødeavdeling øker risikoen for prematur fødsel eller sykdom i svangerskapet. Økt bevilgning til jordmorhjelp i kommunene kunne bidra til å innfri mange av behovene kvinner som har født, etterspør.

Det kunne i tillegg vært et bidrag til beredskapen for kvinner som skal føde, dersom en krise skulle oppstå. Men i det nye statsbudsjettet er det lille tilskuddet til kommunal jordmorhjelp redusert fra i fjor.

Hva skal vi med politikk som motiverer leger til å tjene penger på behandling vi ikke trenger? Isteden trenger vi politikere som sørger for tilstrekkelig helsepersonell til å opprettholde akuttberedskap og fødetilbud i hele landet – så vi alltid er beredt, i krig som i fredstid.

Berit Mortensen er førsteamanuensis ved Oslo Met. Hun er utdannet jordmor med erfaring fra både svangerskaps-, fødsel- og barselomsorg.