Hva mener Bufdir om krisen i institusjonsbarnevernet?
Institusjonsbarnevernet er i årevis blitt skarpt kritisert for alvorlige mangler. Jeg har to spørsmål til Bufdirs ledelse.
Aftenpostens artikkelserie om sårbare og psykisk syke barn som er under barnevernets omsorg, fortjener en pris for glimrende og samfunnsnyttig journalistikk.
Innholdet derimot, det er forstemmende.
Avisen har avdekket at 261 barn som bodde på barnevernsinstitusjoner i 2020 og 2021, til sammen er blitt flyttet 2000 ganger. Gjennomsnittlig hadde de ikke bodd mer enn 60 dager hvert sted. Mange av barna hadde alvorlige psykiske lidelser og har vært kasteballer mellom barnevern og psykisk helsevern.
Regjeringen har nedsatt to ekspertutvalg som skal utrede henholdsvis forslag til bedre rettssikkerhet i barnevernet og forbedringer i institusjonsbarnevernet.
I et oppsiktsvekkende intervju i Aftenposten 13. desember uttaler Erik Stene, fagdirektør i Helsetilsynet og leder for sistnevnte utvalg, at «det mangler en systematisk oversikt over hvilke behov barna har, og hvorvidt de får den hjelpen de trenger».
Hvordan er det mulig?
Det er nesten 20 år siden Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ble etablert. Det skal være et fagorgan for barnedepartementet og for de regionale statlige barnevernsetatene.
Hvordan er det mulig at Bufdir i alle disse årene ikke har fremskaffet så grunnleggende informasjon om nettopp de barna som barnevernet først og fremst skal hjelpe?
Bufdir kan ikke ha vært uvitende om behovet. Institusjonsbarnevernet er i årevis blitt skarpt kritisert for alvorlige mangler, fra barneombudet, forskningsfeltet, helsetilsynet og Riksrevisjonen.
I lys av Aftenpostens avsløringer har jeg to spørsmål til Bufdirs ledelse:
- Erkjenner Bufdir at institusjonsbarnevernet er i alvorlig krise?
- Hvorfor har ikke Bufdir for lengst tatt tak i den aktuelle tematikken før etaten nå er blitt pålagt å skaffe den nødvendige oversikten?
I samme artikkel uttaler også professor Marit Skivenes, den andre utvalgslederen, seg. Det var ikke mindre urovekkende. Ifølge Skivenes har hverken politiske myndigheter eller forskere «vært spesielt opptatt av barn i sårbare situasjoner».
Kan dette virkelig være mulig etter rekken med kritiske rapporter og påstander om kriser i barnevernet år etter år? Hvordan kan forskere på barnevernsfeltet unnlate å være opptatt av barn i sårbare situasjoner?
Ukyndig fortolkning av taushetsplikten
Skivenes hevder videre at «streng taushetsplikt» står i veien for at forskere får snakke med barn». Det er ikke ukjent at profesjoner på helse- og sosialfeltet påberoper seg taushetsplikten. Men ofte handler dette mer om ukyndig fortolkning enn rett forståelse av taushetspliktens innhold.
Taushetspliktens formål er å ivareta den enkeltes personvern. Den handler ikke om å bruke taushetsplikten i strid med vedkommendes interesser.
For øvrig er barns rett til å medvirke i saker hvor de er berørt, en grunnleggende rettighet. Den er forankret i Grunnloven, barnekonvensjonen og barnevernloven. Skivenes hevder at forskere ikke får snakke med barn om deres erfaringer i barnevernet. Det er en kritikkverdig praksis. God jus er det ikke.
