Vi ser altfor ofte at oppdragsforskning betraktes som konsulenttjenester

Det underminerer en viktig del av forskningssystemet.

Vi ser altfor ofte at oppdragsforskning betraktes som konsulenttjenester. Det underminerer en viktig del av forskningssystemet. Paradoksalt nok er Forskningsrådet blant de oppdragsgiverne som trekker i feil retning.

Regjeringens nye langtidsplan for forskning og høyere utdanning har viet et eget kapittel til drøfting av forskningens frihet og tillit. Her heter det blant annet at «ansvarlighet ved bruk av forskning blir særlig tydelig i forbindelse med oppdragsforskning».

Planen anbefaler i den forbindelse at oppdragsgivere bruker statens standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag. Det kan høres byråkratisk og formalistisk ut. Men det handler i bunn og grunn om forskningens frihet og uavhengighet.

Standardkontrakten sikrer uavhengighet

Allerede i 2006 utarbeidet Kunnskapsdepartementet en standardkontrakt for forsknings- og utredningsarbeid. Kontrakten ble utviklet i samarbeid med de nasjonale forskningsetiske komiteer. Hensikten var nettopp å sikre de forskningsetiske aspektene ved oppdragsforskning.

Kontrakten innebar blant annet at oppdragstager ikke kan pålegges at oppdraget fører frem til en bestemt konklusjon, eller at forskningen holdes hemmelig. Offentlig finansiert forskning skal offentliggjøres. I tillegg ga avtalen føringer for eiendomsrett og immaterielle rettigheter.

En revidert versjon av avtalen ble utarbeidet i 2010, etter at Aftenposten hadde avdekket en rekke eksempler på utilbørlig styring av forskning fra offentlige oppdragsgivere. Eksemplene var såpass mange og alvorlige at daværende forskningsminister Tora Aasland (SV) så seg nødt til å refse statlige oppdragsgivere som brukte konsulentkontrakter ved forskningsoppdrag.

Den reviderte avtalen hadde et større anvendelsesområde enn tidligere og var tilpasset både oppdragsforskning og mer generelle utredningsoppdrag.

Oppdragsgiver var uansett sikret retten til kvalitetssikring samt retten til å få seg forelagt endelige resultater i rimelig tid før allmenn tilgjengeliggjøring.

Likeledes sikret avtalen rett til utsatt tilgjengeliggjøring når legitime hensyn tilsa det, for eksempel når det forelå hensyn som ga adgang til utsatt offentliggjøring etter offentlighetsloven.

Sommeren 2022 ble standardavtalen nok en gang revidert. Den oppdaterte avtalen fastholder oppdragsforskningens akademiske frihet og uavhengighet samt eierskap til data og offentliggjøring av resultater.

I tillegg ivaretar den regler for personvern og retningslinjer for datadeling. Det er denne kontrakten regjeringen nå anbefaler oppdragsgivere å bruke.

Systemsvikt hos systemarkitekten

Derfor er det oppsiktsvekkende at sentrale offentlige oppdragsgivere fortsatt bruker konsulentkontrakter når de innhenter eksterne analyser. Spesielt oppsiktsvekkende er det at en av dem er Norges forskningsråd, den aktøren som fremst av alle burde bidra til et velfungerende forskningssystem.

Som hyppig oppdragstager for Forskningsrådet har Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) ved flere anledninger spurt om rådet kan benytte standardavtalen i sine utlysninger.

Men de velger i stedet sin egen konsulentavtale. Et nylig eksempel er utlysning av en kunnskapsoversikt innenfor arbeids- og velferdstjenestene.

I konkurransegrunnlaget etterspør de «relevant faglig kompetanse innenfor tematikk/forskningsfelt» og vektlegger «forskningskompetanse».

Når vi spør om de kan bruke forskningskontrakten, er svaret: «Dette er et konsulentoppdrag og ikke et forsknings- og utviklingsoppdrag.»

Ved et annet tilfelle ble et større oppdrag ansett som «en kartlegging og ikke et forskningsprosjekt». I den forbindelse ble det også presisert at Forskningsrådet «finansierer forskning som en del av samfunnsoppdraget vårt, men vi kjøper i liten grad (nesten ingenting) forskning».

Oppdragsforskning er også forskning

Disse eksemplene er ikke enestående. De viser at Forskningsrådet mangler forståelse for at oppdragsforskning også er forskning. Og de gir inntrykk av at rådet har behov for å detaljstyre og i ytterste fall nekte å offentliggjøre eksterne analyser. Det siste er dessuten uforståelig. I praksis har vi nemlig aldri opplevd at Forskningsrådet har motsatt seg å publisere funn fra våre oppdrag.

Vi finner alltids frem til gode løsninger, både underveis og ved avslutning av prosjektene. Problemet er at pragmatisme og underforstått enighet er lite verdt den dagen det skulle oppstå en konflikt.

Unge par blir som kjent oppfordret til å tegne samboerkontrakt selv om forholdet blomstrer og alt går på skinner. På samme måte trenger vi en kontrakt som sikrer oppdragsforskningens uavhengighet mot tenkte tilfeller av overdreven styring og hemmelighold.

På dette området burde ikke Forskningsrådet henge etter, men tvert imot lede an for å sikre god oppdragsforskning.

Den gode nyheten for Forskningsrådet og andre oppdragsgivere er at det er enkelt og fullstendig gratis å forbedre seg: Klikk dere inn på Direktoratet for forvaltning og økonomistyrings (DFØ) nettsider, last ned standardkontrakten og bruk den ved neste utlysning! Det vil være et lite, men viktig skritt mot et mer velfungerende forskningssystem.