Debatt

Mannsfengslene har tilbud om fagutdanning. Kvinnefengslene har «arbeidsstuer», hvor det sys duker. | Veronica Orderud

  • Veronica Orderud
    Tidligere innsatt

Selvfølgelig er det flott at kvinnene gis anledning til å handle skjønnhetsprodukter og at de gis anledning til å drive med håndarbeid og musikk. Problemet er at for de fleste kvinner på utsiden av murene, så er dette fritidssysler. For kvinnene på Bredtveit, derimot, er dette rehabiliteringstilbudet som skal gjøre dem bedre rustet til et liv uten kriminalitet, skriver Veronica Orderud. Bildet er tatt i 2009, i forbindelse med gravejournalistkonferansen SKUP i Tønsberg. Larsen, Håkon Mosvold / SCANPIX

Er det ikke nå på tide å engasjere seg også for de aller svakeste kvinnene?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er kvinnedagen 8. mars, og oppmerksomheten er igjen på kjønn og likestilling (selv om #metoo-kampanjen heldigvis har bidratt til å skjerpe bevisstheten også på årets øvrige dager).

Som engasjert i de dårligst stilte kvinnene – de kvinnelige innsatte og deres soningsforhold, så jeg frem til at Trygdekontoret på NRK hadde dedikert programmet «Kvinner bak murene» til Bredtveit kvinnefengsel.

Hvem er kvinnene som sitter inne?

Alle som har noe kjennskap til Kriminalomsorgen, vet at det er svært vanskelig for utenforstående å få tilgang til norske fengsler, enten det dreier seg om mediene, forskere fra akademia eller folk fra andre fagfelt enn det fengselsfaglige.

Jeg hadde håp om at Trygdekontoret ønsket å sette søkelyset på hvem den kvinnelige innsattgruppen er, hva som kjennetegner denne gruppen og ikke minst på det faktum at kvinnene blir svært mye dårligere ivaretatt i Kriminalomsorgen enn det mannlige innsatte blir.

Dette lyktes Trygdekontoret dessverre bare delvis med.

For all del, jeg vet at det er vanskelig å få kvinnelige innsatte til å stå frem med historiene sine. Det er mye stigma rundt det å sitte i fengsel, og mye tyder på at dette rammer kvinner, og da særlig mødre, hardere enn det rammer menn. Og portrettene programmet tegnet av kvinnene som valgte å stå frem, var ærlige, sympatiske og kritiske nok.

Ut ifra min kjennskap til innsattgruppen, tviler jeg imidlertid på om de kan sies å være representative.

Problemet er selvsagt at det er vanskelig å få de sykeste og mest ressurssvake i tale. Og i nettopp dét ligger poenget, de dårligst stilte kvinnene har sjelden noen stemme.

Tas i stedet med på sminkehandling

Programlederen Thomas Seltzer nevner underveis i programmet at 70 prosent av de kvinnelige innsatte er avhengige av rusmidler, 50 prosent er seksuelt misbrukt og 80 prosent har psykiske plager.

Så tas han med inn til fengselets sikkerhetscelle og får se reimsengen hvor innsatte reimes fast når fengselsledelsen vurderer dem å være til fare for seg selv eller andre.

Fengselsbetjenten kan fortelle at bruken av sikkerhetscelle og reimseng dessverre er økende, men at fengslet ser dette som en måte å redde liv på.

Programlederen virker fornøyd med dette svaret og følger ikke opp temaet. I stedet tas vi med på sminkehandling og moteshow og blir fortalt hvor viktig skjønnhet og fashion er også for kvinner bak murene.

Menn får utdanning, kvinner får sy

Selvfølgelig er det flott at kvinnene gis anledning til å handle skjønnhetsprodukter og at de gis anledning til å drive med håndarbeid og musikk.

Problemet er at for de fleste kvinner på utsiden av murene, så er dette fritidssysler.

For kvinnene på Bredtveit, derimot, er dette rehabiliteringstilbudet som skal gjøre dem bedre rustet til et liv uten kriminalitet og rusmidler når de løslates til samfunnet utenfor.

Jeg hadde håp om at Trygdekontoret ønsket å sette søkelyset på hvem den kvinnelige innsattgruppen er, hva som kjennetegner denne gruppen og ikke minst på det faktum at kvinnene blir svært mye dårligere ivaretatt i Kriminalomsorgen enn det mannlige innsatte blir. Dette lyktes Trygdekontoret dessverre bare delvis med, skriver Veronica Orderud. NRK TV/skjermdump fra Trygdekontorets dokumentar «Kvinner bak murene».

Der mannsfengslene har tilbud om fagutdanning som blant annet mekaniker og tømrer og store skoleavdelinger som kan legge til rette for utdanning på høyskole og universitetsnivå, har kvinnefengslene i 2018 fortsatt «arbeidsstuer», hvor det sys duker og hekles grytekluter.

Mottoet er at dette bidrar til å gi ressurssvake kvinner «mestringsfølelse». Det er selvsagt tilfelle, men denne «mestringsfølelsen» varer dessverre kun til fengselsmuren.

Neppe adekvat tilbud

På Bredtveit sikringsanstalt og kvinnefengsel var det i 2014 én psykiatrisk sykepleier som skulle ivareta den psykiske helsen til 45 innsatte.

Psykolog var tilgjengelig noen få timer i uken etter nærmere avtale med Universitetssykehuset, og disse få timene skulle fordeles på kvinnene etter behov.

Med utgangspunkt i tallene som fremkom i Trygdekontoret, så er det lett å se at dette neppe kan være et adekvat tilbud.

På mannssiden har vi Ila fengsel og sikringsanstalt, som tar hånd om de sykeste innsatte og hvor de innsatte har tilgang til tverrfaglige team bestående av leger, psykiatere, psykologer og miljøterapeuter.

På Bredtveit har de ikke engang en forsterket avdeling, til tross for at fengselsledelsen har bedt om ressurser til dette i årevis.

Kvinnelige forvaringsdømte sitter på avdelinger sammen med kvinner dømt til fengselsstraff og får ikke det behandlingstilbudet forvaringsdømte har krav på etter loven.

Høyt sikkerhetsnivå

Et annet viktig poeng er at kvinner soner tyngre og lengre i høyt sikkerhetsnivå (lukket fengsel) enn menn med samme domslengde.

Det er svært få plasser for kvinner på lavere sikkerhetsnivå, og dette, heller enn lovens ordlyd som sier at «ingen skal sone på høyere sikkerhetsnivå enn nødvendig» blir avgjørende for når soningsoverføring kan finne sted.

Fordi rehabiliterings- og utdanningstilbudet som nevnt er dårligere i kvinnefengslene, er det dessuten svært få kvinner som kvalifiserer seg til frigang og plass på overgangsbolig.

Denne naturlige overgangen til samfunnet etter lengre fengselsdommer fordrer nemlig at det er på plass tilnærmet full sysselsetting med skoleplass/studier eller arbeid.

Skal vi finne oss i det?

I 2017 publiserte Sivilombudsmannen sin temarapport «Kvinner i fengsel» om kvinners soningsforhold i Norge.

Rapporten er tydelig på at kvinnelige innsatte har svært mye dårligere soningsforhold og rehabiliteringstilbud enn mannlige.

I 2018 oppfordret likestillingsombud Hanne Bjurstrøm advokater til å arbeide aktivt for å bedre forholdene for kvinnelige innsatte.

Norge er et foregangsland når det gjelder kjønnskamp og likestilling, og offentligheten har stort sett stått på kvinnenes side også under #metoo-kampanjen.

I regjering, akademia, mediene og næringsliv har vi flotte, sterke og kunnskapsrike kvinner som ikke er redd for å si ifra og kreve sin rett.

Er det ikke nå på tide å engasjere seg også for de aller svakeste kvinnene, for de kvinnene som enten ikke kan eller ikke tør selv å kjempe for sine rettigheter?

Eller skal vi fortsatt finne oss i at de svakeste blant oss, de som ikke har noen stemme, ikke får det samme tilbudet som menn i samme situasjon?


På Twitter: @VeronicaOrderud

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kvinnedagen (8. mars)
  2. Kvinner
  3. Fengselsvesenet
  4. Trygdekontoret

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Det gis et bredt opplæringstilbud her i fengselet

  2. DEBATT

    De kjempet sine kamper for oss alle

  3. DEBATT

    Hvor likestilte er vi ved jubileer og livets slutt? | Lars Østby

  4. DEBATT

    I år får kvinnedagen rød løper | Iselin Shumba

  5. DEBATT

    Moralistene som kaller sexarbeidere for horer | Evert Whitehouse

  6. DEBATT

    «Jeg håper mange seere er forskrekket over det som kom frem i NRKs Brennpunkt»