Noe er i ferd med å rakne | Tonje Brenna og Frode Elgesem

Hvor er vi i dag, snart syv år etter 22. juli 2011 og seks år etter dommen i tingretten?

Tonje Brenna var generalsekretær i AUF 22. juli 2011 og overlevde angrepet på Utøya.

Frode Elgesem var bistandsadvokat for AUF under straffesaken mot Anders Behring Breivik.

Statsministeren og justisministeren har beklaget Facebook-posten om at «Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Det er bra. Begrunnelsen for å beklage er imidlertid begrenset til at posten kunne såre overlevende og etterlatte etter 22. juli.

Hva har skjedd siden 22. juli 2011? Det er grunn til å minne om hva 22. juli lærte oss.

Den åpenbare, og dyrekjøpte, lærdommen er hvor farlig hatretorikk er. 22. juli-terroristen var drevet av et hat mot Arbeiderpartiet og AUF, bygget opp gjennom en radikaliseringsprosess som fikk næring i høyreekstreme ekkokamre på internett.

Det er bokstavelig talt livsfarlig, bevisst eller ubevisst, å gi næring til dette hatet. Likevel har debatten hardnet siden 22. juli 2011.

Mye av det som tidligere fantes i ekko-kamrene, er nå kommet opp i lyset og blitt «main stream» i den offentlige debatten. Men trollet sprekker ikke. Vi må nå i alle fall sørge for at usann hatretorikk ikke løftes opp på regjeringsnivå.

Tvert om: Debatten omkring justisministerens Facebook-post må føre til at Regjeringen, av sikkerhetshensyn, går foran og tar et grundig oppgjør med en usunn politisk debattkultur.

En annen lærdom finner vi i rettsoppgjøret med 22. juli-terroristen. 24. august 2012 falt Oslo tingretts dom i straffesaken mot 22. juli-terroristen.

Rettferdig og verdig

Dommen ble sluttsteinen i et krevende rettsoppgjør med den mest alvorlige terrorhandlingen på norsk jord siden annen verdenskrig. Spørsmålet den gangen var: Hvordan skal vi som samfunn behandle han som har gjort det mest avskyelige og grusomme? Er det riktig å gi terroristen rettsstatens garantier?

Svaret var tydelig: Oppgjøret med terroristen skulle være rettferdig og verdig. Det skulle bygge på de prinsipper vi i alle andre sammenhenger tror på i vårt demokratiske samfunn. Også de unge overlevende fra Utøya var tydelige på dette. De var opptatt av at det er nettopp nå vi må vise frem kvaliteten i det samfunnet terroristen angrep og ville ødelegge.

Derfor gikk de den tunge veien til rettssal 250 i Oslo tinghus for å gi sine vitneprov ansikt til ansikt med terroristen som hadde tatt livet av vennene deres, og som fortsatt sa at han ønsket at han hadde drept enda fler. De ønsket at oppgjøret med terroristen skulle være en manifestasjon av de rettsprinsipper vårt norske samfunn bygger på. For dersom terroristen ikke skulle vinne til slutt, var det viktig å holde fast i vårt verdigrunnlag nettopp i den mest krevende saken av alle.

Hvor er vi i dag, snart syv år etter 22. juli 2011 og seks år etter dommen i tingretten? Hvordan har vi forvaltet det som oppgjøret med 22. juli-terroristen ga oss?

Vi er ikke blitt mer naive. Det er bra. Men noe er i ferd med å rakne. Kampen mot terrorisme føres med stadig skarpere våpen, og litt etter litt viker rettsstatsprinsippene.

Og man går over enda en terskel når det fra regjeringshold påstås at Arbeiderpartiet (som en del av flertallet på Stortinget) setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet ved å gå inn for en mer rettssikker behandling av saker om fratagelse av statsborgerskap.

Unnskyldningen endrer ikke på dette

Det alvorlige ved justisministerens Facebook-post er at hun dyrker en populistisk oppfatning om at det er en motsetning mellom rettssikkerhet og nasjonens sikkerhet. Unnskyldningen for Facebook-posten endrer ikke på dette.

Det er komplekse sammenhenger mellom rettssikkerhet og rikets sikkerhet, og det er ikke alltid lett å se den lange, positive sammenhengen. Oppfatningen om at sikkerheten i Norge svekkes hver gang antatte terrorister gis rettigheter, er lettere å selge.

Men får dette fotfeste, har vi mistet noe meget viktig på veien fra 22. juli og rettsoppgjøret med terroristen.

Les også: