#metoo: Hvor var ledelsesforskningen? | Helle Stensbak

Selv Donald Trump må se seg slått som forfatter av den viktigste tweeten i 2017.

Da Alyssa Milano tvitret: Har du blitt seksuelt trakassert, skriv «me too», utløste hun 12,5 millioner svar på Facebook og Twitter i løpet av det første døgnet.

En revolusjon

Etterpå tiltok det. #metoo viser kaskaden av beslektede enkelthendelser over bransjer og land, som en flerårig pandemi. Den utløste en revolusjon, også i holdninger. Mange ledere falt. Og flere vil. Selv vitsene har endret seg. Noen er ikke morsomme lenger. Nye har oppstått.

Les også:

Vi ser noen krampetrekninger: Er det ikke lenger greit å be om en klem? Blir det slutt på flørting? Må høysensuelle øyeblikk avbrytes for å video-dokumentere samtykke?

Her passer ordtaket «å ikke se skogen for bare trær». Metoo-historiene har som oftest en seksuell side, men det som støter, er ikke det seksuelle som sådan. Det er maktmisbruket.

Jeg tror selv klumsete seksuelle tilnærmelser fortsatt vil være innafor når initiativtager forstår grensen, det vil si: både lytter, oppfatter og etterkommer et avslag respektfullt. Mange behersker det og har alltid gjort det.

Makt er å trekke grenser

De som får makt, får privilegier: høy lønn, oppmerksomhet, troverdighet og tillit. Man blir hørt. Og kan påvirke hvordan andre får roller, stillinger, verv og oppdrag. Det gir i neste omgang anledning til å trekke til seg seksuelle opplevelser man ellers ikke ville ha fått.

Det å ha makt, er å beslutte. Det å beslutte, er å trekke grenser. Å forvalte dette, krever egnethet.

Folk som ikke godt forstår hvor grenser skal trekkes, bør ikke velges til ledere. Men det er vanskelig å se «den grense under vann». Grenseovertråkking er ikke vel ansett, og de som ønsker å ta seg friheter, skjuler den tendensen hos seg selv. Metoo-kampanjen har avdekket noen feilplasserte i maktposisjonene.

Ugunstig utvalg

Hvorfor rammes så mange ledere? Innen økonomisk teori modelleres noe som kalles selv-seleksjon. Det kan føre til et ugunstig utvalg. Mange ledere er redelige. Men fordi lederposisjoner gir adgang til maktbruk, vil de som har trang til slikt, søke seg dit. De vil selektere seg i det skjulte. Poolen av lederkandidater er derfor truet av en uforholdsmessig stor andel av folk med denne dårlige, skjulte egenskapen.

Arbeidskraften er den viktigste kilden til verdiskaping. De som rekrutterer ledere bør være ekstra årvåkne, fordi den potensielle skaden for virksomhetene kan bli stor, og metoo viser at trakasserings-kostnadene må ha vært enorme.

Bare tenk hvilke tap det påfører, i form av kvelning av trivsel, forgiftning av arbeidsmiljø, sykdom og sykefravær og bortfall av produksjon, innovasjoner og produktivitetsforbedringer. Trakassering koster, både menneskelig og økonomisk.

Kostnaden av drittoppførsel

Forskningen skal være sannhetssøkende. Forrige gang skrev jeg om Stanfordprofessor Robert I. Suttons «The No Asshole Rule». Han traff en nerve.

Hvorfor pekte ikke ledelsesforskningen tydeligere på maktmisbruk som Det Store Problemet før #metoo-demningen brast?

Helle Stensbak, Elisabeth Holvik Erling Røed Larsen og Arne Jon Isachsen skriver hver uke om økonomi i denne spalten.

Flere kommentarer av Helle Stensbak:

• #metoo og kostnaden av drittoppførsel
• Søvnens økonomi
• Forsvinner jobbene våre nå?
• Utvalget som forteller alle hva alle de andre har fått
• Omstillinger: En langsom seier over døden
• Noen bør være rike – for vanlige folks skyld

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter