Kort sagt, fredag 26. januar
Rollefordelingen mellom offentlige og private aktører, tolletatens informasjonsbehandling, behandling for psykisk uhelse og rus, Tyrkias planer i Syria. Dette er dagens kortinnlegg.
Like vilkår – sportsjournalistikk eller privatiseringspress?
I diskusjonen om rollefordelingen mellom offentlig og privat sektor forekommer begreper og forståelser som ikke virker helt konstruktive. Et av dem er en generell parole om «like vilkår» mellom private og offentlige aktører, uten at det presiseres hva en egentlig mener. Utsagnet opptrer sjelden i kvalitetssikrede regjeringsdokumenter, men på konkurransepolitikkens ulike nivåer er det mer vanlig.
Her i Aftenposten opptrådte begrepet 14. desember da en representant for den europeiske konkurransemyndigheten (ESA) brukte det som argument for omfattende endringer i hvordan Norge organiserer sin offentlige sektor på.
Meningsløs, generell parole
Den største feilen er å fremstille konkurranse på «like vilkår» som et mål i seg selv. Dette er i strid med vedtatt norsk konkurransepolitikk. Der er «virksom konkurranse» formulert som et virkemiddel eller en mekanisme for å fremme effektivitet. Virkeligheten er nemlig full av eksempler på at effektiv ressursbruk best oppnås ved «ulike» vilkår mellom offentlige og private aktører.
Ja, det er nettopp en hovedhensikt med offentlig tjenesteyting at den er etablert der konkurranse på «like vilkår» antas å gi dårlige resultater. Det gjelder selvsagt utpregede myndighetsoppgaver men også for bl.a. utdanning og helse, som alene har over halvparten av de offentlig ansatte. I norsk sammenheng innser en da hvor meningsløs en generell parole om «like vilkår» er.
Brukere og pasienter blir «lurt»
Blant de antatt uheldige virkningene av konkurranse på «like vilkår» for disse tjenester er segregering av befolkningen, mer ulike tilbud mellom grupper og landsdeler og fare for at brukere og pasienter blir «lurt» av produsentene. Når «overbehandling» av pasienter eller brukere gir ekstra fortjeneste, blir den fristende å tilby. Når det settes bedre karakterer enn fortjent, blir skole og lærer mer attraktive for «kundene» enn de ellers er. Det blir de ikke hvis skolen nedlegges midt i året, som følge av manglende privat lønnsomhet.
Det at konkurranse skal fremmes uten forbehold, synes også å lede til analogier fra idrettsbanen som ikke alltid virker hensiktsmessige. Jeg har hørt advokater på konkurransepolitikkens område snakke om begrepet som om bedrifter deltar i World Cup eller lignende. Da kan fravær av «like vilkår» bli omtalt som «doping», endog «bloddoping» i grovere tilfeller.
Krever oppfølging og kontroll
Et annet hovedproblem er at et rettslig prinsipp om «like vilkår» trekker med seg en logikk som krever rettslig oppfølging og etterlevelse i praksis av en kontrollmyndighet. I en norsk sammenheng vil det innebære at et tilsyn i Bergen skal kunne overprøve hvordan alle norske statlige og kommunale aktører skal organisere seg. En slik makt til konkurransemyndigheten har vært foreslått i Norge, men ansett uaktuell av Stortinget.
Disse problemene med generelle styringsprinsipper om «like vilkår» hindrer ikke at konkurranse på målrettede områder kan nyttes for å fremme utvikling og kostnadskontroll i offentlig sektor. Men det bør skje ved at tjenestene fortsatt styres av de departementer og andre organer som er egnet til dette.
Stein Reegård, seniorrådgiver i LO for EØS-temaer
Slik skal Tolletaten sørge for god informasjonsbehandling
Aftenposten omtaler 24. januar hvordan Tolletaten tar i bruk ny teknologi for en smartere grensekontroll. Ingressen i saken kan tolkes som at Tolletaten kobler alle offentlige registre og sosiale medier for å avgjøre hvem som skal bli stoppet i tollkontroll. Dette er ikke en presis beskrivelse av virkeligheten. Det Tolletaten har gjort nå, er å gjøre tilgjengelig informasjon fra interne registre på en enklere måte slik at tjenestemenn slipper å bruke mye tid på å slå opp i ulike registre én etter én. Dette er en smartere måte å jobbe som vil gi bedre datakvalitet og som styrker bekjempelse av smugling og kriminalitet. Fortsatt vil tolleren, skannere og narkotikahunder ha de viktigste rollene på grensen.
Når Tolletaten skal anskaffe nye IT-systemer, må vi samtidig sørge for at fremtidige muligheter for informasjonsinnhenting vurderes. Dette har Tolletaten gjort ved å peke på eventuelle muligheter for å hente inn informasjon i fremtiden. Dette beskrives i Aftenposten som et «Storebror ser deg»-system. Vi har forståelse for at det reises spørsmål om dette, men et slikt system er ikke aktuelt i dag. Vi er vårt ansvar bevisst og vil til enhver tid sørge for at vi har hjemmelsgrunnlag for informasjon vi skal samle inn eller koble sammen. Og vi skal sikre at informasjon vi samler inn og analyserer ikke kan misbrukes, heller ikke av etatens egne medarbeidere. Informasjon skal benyttes i samsvar med samfunnsoppdraget vi har. Tolletaten ønsker å ligge i front for å utnytte teknologiske muligheter og utøve samfunnsoppgavene mer effektivt.
Øystein Børmer, tolldirektør
Pakkeforløp skal tilpasses hver enkelt pasient
President i Norsk psykologforening, Tor Levin Hofgaard, støtter mer forpliktende og forutsigbare behandlingsforløp for psykisk uhelse og rusproblemer. Vi er enige i at det finnes grenser for standardisering, derfor må vi være tydelige på hva som vil bli mer forutsigbart ved innføring av pakkeforløp, og hva som må tilpasses pasientenes individuelle behov.
Folk lever sine liv på små og store steder, men alle skal ha likeverdige tilbud. Pakkeforløpene skal bidra til å løse noen av dagens utfordringer, blant annet variasjon i ventetider og i tilbudet pasientene får. Mange pasienter opplever at de ikke har innflytelse på behandlingen, og at den ikke er godt nok koordinert.
For å få til bedre tjenester, må vi involvere pasienter og pårørende og avklare forventninger. Det er et klart mål med forløpene. Tjenestene må fortsatt ta hensyn til pasientens behov, ressurser og hva som er viktig for den enkelte. Som pasient vil du ha en behandler som er nysgjerrig, som ser hele deg og ikke bare en diagnose. Det er mange slike ute i tjenesten, og de kommer til å fortsette å gjøre den gode jobben de gjør i dag.
Gitte Huus, avdelingsdirektør, Helsedirektoratet
Hvor langt skal Erdogan?
Dette spørsmålet bør stilles etter at Tyrkia nå har satt i gang enda en folkerettsstridig invasjon i Syria.
Som kjent har Tyrkia siden august 2016 okkupert et syrisk område på størrelse med Vestfold. Nå har statsministerens kontor i Ankara kunngjort at neste mål er å ta kontroll over ytterligere 10.000 kvadratkilometer syrisk territorium. Det er det tredobbelte av det området Tyrkia okkuperte på Kypros i 1974. Tyrkia fulgte opp den okkupasjonen med å opprette Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Wikipedia skriver at «ca.100.000 tyrkiske nybyggere er blitt overført fra det tyrkiske fastlandet til Kypros.» Dette har likhetstrekk med Israelske bosettinger på okkupert land i Palestina.
President Recep Erdogan har siden 2012 gjentatt at den tverrkulturelle demokratimodellen i den kurdiske landsdelen i Syria ledes av terrorister. Han sier rett ut at ødeleggelse av dette nye styresettet er invasjonens kortsiktige mål.
Men i flere år har Erdogan også snakket åpent om den historiske arven fra Mustafa Kemal Atatyrk, alle tyrkeres far. Han skrev i 1920 Den nasjonale pakt. Her trakk Atatyrk opp grensene for et større Tyrkia. Kypros og store deler av Syria og Irak tilhører Atatyrks Stor-Tyrkia.
Hvis Erdogan skal realisere Atatyrks plan, har han et godt stykke igjen. Atatyrks statsgrense går sør for Aleppo og Raqqa i Syria og sør for oljebyene Mosul og Kirkuk i Irak.
Erling Folkvord, medleder i Solidaritet med Kurdistan
En misforståelse om barn som «filleristes»?
Jeg oppfatter at Ada Sofie Austegard i et debattinnlegg i Aftenposten 15. januar tolker en mening inn i min kronikk samme sted 8. januar, som jeg ikke har. Hun skriver: «I Aftenposten 8. januar, uttrykker professor ved Det medisinske institutt i Bergen, Knut Wester, sin bekymring for at barn adskilles fra sine foreldre ved mistanke om fysisk mishandling». I sammenheng med det hun ellers tar for seg i sitt innlegg, tror jeg dette må bero på en misforståelse.
Alle de sakene jeg refererte til i kronikken, dreide seg om spebarn, stort sett ca. tre måneder gamle, hvor det hadde foreligget mistanke om «filleristing» («shaken baby-syndromet»), men hvor domstolene og/eller barnevernet etter meget lang behandlingstid (fra seks måneder til 3,5 år) fant at denne mistanken ikke kunne bekreftes. Min bekymring gikk således på at rettssystemet og barnevernsmyndighetene arbeider så langsomt at foreldre og barn er blitt holdt adskilt i en kritisk lang tid, også der hvor mishandling ikke kunne bekreftes. I den sammenheng skrev jeg eksplisitt: «Fra det tidspunkt mistanken vekkes hos helsepersonell, blir spedbarnet tatt fra foreldrene og plassert i et beredskapshjem, deretter i fosterhjem. Ofte kan dette være en god løsning, vel å merke dersom foreldrene faktisk har begått vold mot barnet».
Mitt utgangspunkt for å skrive kronikken var altså en bekymring for den ekstremt lange behandlingstiden i disse sakene, og at barn, som er tatt fra foreldrene bare på mistanke, holdes adskilt fra foreldrene selv der det viser seg at mistanke om mishandling ikke kan bekreftes.
Knut Wester, professor emeritus ved Klinisk Institutt 1, Det Medisinske Fakultet, Universitetet i Bergen
Gi Fantomet evig pappaperm!
Som lang tids leser av Fantomet-stripen ser jeg nå at den er gått ut på dato. Fantomet var en gang en spennende og mystisk person, som med sine muskler og gamle jungelordtak ordnet opp i alle verdenshjørner. Nå er han blitt en, ja, familiefar med myke verdier. Selvsagt vil Fantomet vil ennå banke forbrytere med bare nevene. Men når mesteparten av serien dreier seg om å veilede ungdommene sine i gode familieverdier, så blir det for mye sosialaktivitet. Kanskje det neste blir at han gir sine barn undervisning i seksualkunnskap? I tillegg så jeg nylig at gamle helter som Mandrake og Lothar som helt irrelevant fyllstoff, ble brakt inn i serien. De skulle vel bare vises frem for å vise hva som solgte en gang? Så, det er på tide å gi Fantomet en evig pappaperm. Sov godt i de dype skoger. Serien er ikke lenger troverdig i 2018.
Tor Hjalmar Johannessen, Oslo
Finnes god palme?
Ja, hvis plantet på degradert beite på naturlig treløse savannen Altillanura i Colombia, vil utslipp av klimagasser reduseres med 134 prosent sammenlignet med fossilt brensel. Aftenposten omtalte onsdag en rapport hvor Regnskogfondet ubegrunnet overser at slik palme bidrar til å løse klimakrisen.
Regionen er ideell for palme med mye varme, stor nedbør og åpne sletter, siden regnskog kun vokser langs elvene. En fredsavtale gir nye rurale investeringer og håp om utvikling. Her høster Siem-brødrene palmeolje fra et prøveprosjekt og vil levere 250.000 tonn bærekraftig biodiesel til Norden. Altillanura kan potensielt dekke Europas samlede behov på 20 millioner tonn ved å dyrke opp 60 prosent av jorden. Palme er seks ganger mer arealproduktiv enn norsk raps. Når palme vokser, bindes CO₂, og deretter høstes fruktene kontinuerlig. Biodiesel fra skog øker derimot umiddelbart CO₂-utslipp ved å forkorte naturlig forråtnelse på 50 år.
I Colombia vil palmeskyggen hindre ørkenspredning når klima endres. Proteinrikt palmeavfall vil også øke den samlede matproduksjonen sammenlignet med dagens magre gresstuster.
Henrik Wiig, forsker, OsloMet og daglig leder, C2Biotrade
