Det hevdes at Giske har forklart seg i ni timer overfor ledelsen i Arbeiderpartiet. Det er vel mye mer tid enn vi vanligvis gir rom for i retten. | Tor Langbach

De siste dagenes mediedekning av varslersakene i Arbeiderpartiet og Høyre nødvendiggjør et forsøk på oppklaring.

Begrepet «rettssikkerhet» har gode tider, og noen synes å mene at partiene avsier dommer.

Vanligvis handler varsler om andre ting enn det disse sakene gjelder. Det kan dreie seg om mulig korrupsjon, uheldig kontakt med leverandører, eller – som i politiet i fjor – manglende oppfølging av en medarbeiderundersøkelse eller manglende tilrettelegging for uttak av pappapermisjon.

I de aktuelle sakene er temaet et annet: seksuell trakassering eller seksuelt preget uheldig adferd.

De varslene partiene mottok, dreide seg om konkrete hendelser og er rettet mot konkrete personer. Det gjør at sakene i en varslersammenheng blir litt spesielle.

De to dette gjelder, Trond Giske og Kristian Tonning Riise, hadde tillitsverv i sine partier, de var ikke ansatt i partiene – ikke arbeidstagere. For å forstå hva som skjer, er dette ganske viktig.

Når slike ting dukker opp, kan saken havne i tre spor: det rettslige sporet, tillitssporet og varslingssporet.

For den som er tillitsvalgt i et politisk parti blir fort tillitssporet det sentrale. Er dette en person som har den nødvendige tilliten til å fortsette i sitt verv? Dette er et spørsmål organisasjonen selv må vurdere, og det ganske kjapt. Både Giske og Riise innså raskt at de var i en situasjon hvor tilliten var fordampet, og de fratrådte etter eget tiltak sine tillitsverv.

• Giskes advokater: Han har «fysiske bevis og vitnebevis»

Mange varsler kan være nok

Et kriterium for denne vurderingen fra partienes side er hvorvidt adferden har vært i strid med partienes retningslinjer for akseptabel adferd. For vurderingen av dette gjelder ingen regler, ingen rettssikkerhet eller prinsipper for god saksbehandling. Her må partiet selv vurdere om dette er en person som, ut fra det vi hører, kan representere oss på en god måte fremover.

Ved denne vurderingen er det kanskje nok å konstatere at ja, her har vi mange varsler – eller anklager – som i seg selv tar livet av den nødvendige tilliten. Helt avgjørende er her organisasjonens syn på om dette er en person som bør være tillitsvalgt, og dette må rimeligvis organisasjonen selv avgjøre – hvem ellers?

Det rettslige sporet er helt annerledes. Slike påstander kan, hvis de gjaldt en ansatt, lede til alt fra en tilrettevisning og til avskjed på grått papir, med en etterfølgende arbeidsrettssak – det er ikke aktuelt her. Eller det kan føre til at politiet etterforsker saken og kanskje en straffesak.

Et annet alternativ er at den som er rammet av adferden, krever oppreisningserstatning med hjemmel i likestillingsloven.

I alle disse situasjonene er behandlingen av saken inngjerdet av en rekke regler om saksbehandling, beviskrav, bevisbyrde og partsinnsyn for den det gjelder. I en slik kontekst har organisasjonens eventuelle løfter om anonymitet for varsleren ingen verdi.

• Høyres generalsekretær: Vi vil byggje ned og fjerne alle tersklar for å få inn varsel til Høgre. Da må vi stille oss på varslarane si side.

Men dette skal også behandles i en varslingskontekst. Dette er en intern behandling i organisasjonen. Som noen har påpekt: Her er partiene både etterforskere og dommere, og det er jo helt riktig.

Poenget er likevel at her avsies det ikke noen dom, dette er ene og alene et organisasjonsmessig spørsmål.

Utfallet av varslingssakene har Giske og Riise allerede foregrepet: de har forlatt sine tillitsverv – konsekvensen av å legge varslene til grunn som korrekte har allerede inntrådt.

Den eneste grunnen til å fortsette behandlingen av varslingssakene, er hensynet til varslerne; de har tatt byrden med å varsle og bør vel få et svar – hvis de så ønsker, slik disse sakene har utviklet seg.

Gjelder det da ingen rettssikkerhet i disse varslersakene? Utgangspunktet er nei, dette er ikke en rettssak, og partienes sluttvurdering har ingen rettslige konsekvenser utenfor organisasjonen. Noen advokater har visst ikke helt forstått det.

Men det finnes likevel en del allment aksepterte normer for hvordan en god saksbehandling bør skje. Det er grunnleggende at den som beskyldes for noe, bør få vite hva han er beskyldt for og gis anledning til å uttale seg. Der hvor anklagene gjelder en konkret person og konkrete handlinger, er det nok fornuftig å gi rom for dette.

Det hevdes at Giske har fått mulighet til å uttale seg i ni timer overfor ledelsen i Arbeiderpartiet. Det er vel mye mer tid enn vi vanligvis gir rom for i retten.

Men poenget her er om ledelsen i partiet etter disse timene følte at den visste nok til å konkludere, og det gjorde den.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.