Debatt

Dødsboet i Oslo er fullt av spørsmål. Er det lov å lese mine foreldres brev fra fortiden? | Erling E. Guldbrandsen

  • Erling E. Guldbrandsen
    professor ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo og romandebutant

Dokumentene fra et dødsbo vil kanskje fylle noen tomrom, men de fleste arkene mangler, skriver Erling E. Guldbrandsen. ILLUSTRAJONSFOTO: badahos / Shutterstock / NTB scanpix

Eller skal alt sammen brennes usett?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har alltid sittet på bunker med brevpapir etter min farfar, konvolutter og messingskilt med mitt eget navn på, fordi jeg var oppkalt etter ham, forretningsmannen i Finnmark. Men arkene var ubeskrevne, og konvoluttene var tomme.

Min mektige farfar i Vardø, som døde før jeg fylte tre: Jeg traff ham knapt, men hørte om ham hele livet. For meg har han vært det strenge portrettet på skjenken, han har vært de faste, seks – syv anekdotene som pappa fortalte, leende eller hoderystende, eller med et lite snøft.

Farfar skrev til min far på det samme brevpapiret som jeg hittil bare kjente som bunker av ubrukte ark, skriver Erling E. Guldbrandsen. Tor G. Stenersen

Jeg husker farfar så vidt fra den siste sommeren i Vardø, han tok meg på fanget, gul av kreft. Var han streng eller snill, hva mente han om pappa, sin eneste sønn, som nektet å overta forretningen?

Konfliktene den gangen, det brå dødsfallet, skyldfølelsen, pappas flukt til Oslo, hvis det var en flukt, bindingene, og farmor som ble igjen, hun som en gang hadde mistet sin første sønn, fem år gammel i lungebetennelse, nå mistet hun den andre. Hva lå det i alt dette som ingen snakket om?

Les også

Til alle i helsevesenet som så mitt redde hjerte. Dette er til dere.

Ukjente brev fra farfar til pappa

Nå finner jeg ukjente brev fra farfar til pappa, brev til en ubesluttsom tyveåring som formanes, rettledes, med kloke og milde ord. Farfars personlige stemme, så annerledes enn ventet. Jeg finner pappas versjon i heftige brev til min mor, mens de var nyforlovede, da han valgte lærerskolen i stedet for handelsskolen, Østlandet i stedet for Finnmark. Hennes redsel for handelshuset i Vardø, kaia, folkene, overtroen, de mørke vintrene, dette har jeg aldri hørt henne nevne: Nå leser jeg det med forundring.

Farfar som døde etter infarktet på hytta i Tana den høsten, i bilen på grusvei mot Vardø, med farmor og den yngste datteren. For et drama den natten.

Nei, jeg brenner ikke brevene usett, jeg leser dem, skriver Erling E. Guldbrandsen. ILLUSTRASJONSFOTO: Preto Perola / Shutterstock / NTB scanpix

Pappa som stormet nordover, hentet båren i Vadsø og sto ute med den på dekk på Hurtigruten, over til Vardø og videre til Kongsfjord. Pappa som satt to kvelder og netter, alene ved båren i kapellet og spilte koraler på orgelet og snakket med den døde. Dette leser jeg nå.

Pappas legendariske replikk, den er jo hentet fra farfars språk, farfars autoritet, farfar, den førstefødte av fem sønner, og farfar må ha arvet myndigheten fra min oldefar Sevaldus, væreieren som grunnla handelsstedet Kongsfjord, hvithåret, verdig, mild og med bart, en bart som pappa selv etterlignet mot slutten av livet, før han døde altfor tidlig, kanskje martret av indre kamper, som knapt kom ut i form av et snøft.

Les også

Flere tusen mennesker møter kristen sjelesorg hver uke i vårt land. Men hva i all verden er sjelesorg?

Jeg brenner ikke brevene usett

Hans korthugde formaninger til sine fire sønner, til oss, som forble uregjerlige, hans veldige myndighet, bygd på en kvikksand av tvil og nye begynnelser. Mens kvinnen, min mor, skilte ham fra sine og holdt familien samlet i ett og samme grep.

Nei, jeg brenner ikke brevene usett, jeg leser dem, mens jeg rydder i huset etter de gamle, sammen med mine brødre, og med mine voksne sønner, som nå trer inn i rekken, mens de bærer og sjauer, snakker og ser.

Farfar skrev til min far på det samme brevpapiret som jeg hittil bare kjente som bunker av ubrukte ark. Nå er de fylt med hans signatur og hans stemme. Og pappa svarte og skrev videre. Dette er stoff som skal leses.

Men brevene jeg finner er få. Altfor mange er tapt. Dokumentene fra et dødsbo vil kanskje fylle noen tomrom, men de fleste arkene mangler.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Her kommer de som frigjorde Norge fra nazistene. Redningen kom fra uventet hold.

  2. A-MAGASINET

    Heather Bergans mann skulle overraske faren hennes. Det endte med en tragedie. Christopher ble skutt ved et uhell.

  3. A-MAGASINET

    Bjørn Eidsvåg lovet å ikke bli som faren sin. Men så fikk han barn selv.

  4. POLITIKK

    Einar Gerhardsen ønsket å få kong Haakon til å abdisere

  5. A-MAGASINET

    Tomme innbokser. Knuste drømmer Altfor mye tid. For mange er koronakrisen langt fra over.

  6. DEBATT

    Meninger: Nei, Norges fredsinnsats i Colombia er ingen suksess