Debatt

Det er ingen helbredelse i å stirre på såret | Kari Gjæver Pedersen

  • Kari Gjæver Pedersen

5157228d-3745-47a5-708d-4d068322b98a.jpg

Det foreslåtte minnesmerket på Sørbråten er et visuelt og kunstnerisk uttrykk for sårene. Jo mer vi stirrer på det, jo vondere gjør det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Staten er i ferd med å gjøre en uopprettelig feil og etablere et huskested for smerten der vi kan vri kniven rundt i såret i uminnelige tider.

Det motsatte av et minnested

Det er det motsatte av hva et minnested skal være. Nemlig et refleksjonssted som lindrer det vonde så mye at vi klarer å tenke på og huske følelsene for dem vi mistet.

Det er ingen skam i å la være å gjøre et overgrep. Derfor er det på tide å snu nå, legge det utvalgte konkurransevedtaket bak seg og begynne på nytt.

Det kan innebære å velge et annet utkast fra konkurransen, det kan bety å utlyse en ny konkurranse der premissene for hva et minnested skal gjøre for menneskene som besøker det og lever med det, er tydelige, eller det kan innebære å sette ut et nytt oppdrag med en klar briefing.

Ikke nok med en fiffig løsning

Når det gjelder minnesteder er det ikke nok med en fiffig, kreativ løsning som kunne fungert som installasjon i en mer kortvarig kunstnerisk sammenheng. Et minnested skal også ta hensyn til hvordan det vil virke på psyken til dem som besøker det, ser bilde av det eller på annen måte sanser det.

Dette minnestedet skal attpå til være til stede i et permantent landskap. Vi skal leve med det for bestandig.

Da må det være til å holde ut.

Når det er mulig for meg å se på vinnerutkastet og grøsse, vet jeg at det er flere der ute.

La det være sagt med en gang. Jeg mistet ingen på Utøya personlig, men jeg kjenner på den kollektive smerten over at noen andre gjorde det. Når det er mulig for meg å se på vinnerutkastet og grøsse, vet jeg at det er flere der ute.

Jeg vet ikke hvor du bor, Jan Tore Sanner. Men jeg er ganske sikker på at det du ser utenfor vinduene dine når du våkner om morgenen, er nøye valgt, og er med på å prege hverdagen din. Sanseinntrykkene våre er råstoffet for tanker og følelser.

Assosierer det med amputasjon og ødeleggelse

Allerede er mye sinne, frustrasjon og fortvilelse på bordet her. Langtidsvirkningene av det vil ikke falle på plussiden. Alle som jobber med mennesker, vet hva omgivelsene våre har å si for vår opplevde helse. I det offentlige helsesystemet bruker vi penger på å skape omgivelser som beriker pasienten med overskudd og humør, fordi det er vesentlig for bedringsprosessen.

Så hvorfor gjøre det motsatte?

Jeg har fått mange assosiasjoner når jeg har sett på den visuelle fremstillingen av merket. Amputasjon, voldtekt, fortvilelse, ødeleggelse. Jeg kjenner en fysisk smerte i kroppen. Jeg blir jævla sint.

Det er ikke helbredelse, refleksjon eller ettertanke i noe av det. Bare ren og skjær forbannelse.

Hver dag?

Det kan da ikke være meningen

Nå haster det å ikke velge feil.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først:

  1. Les også

    Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Debatt
  2. 22. juli

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Har du tid til seks spørsmål, Sanner?

  2. DEBATT

    Vi ønsker en åpen prosess om minnestedene etter 22. juli-terroren | Jan Tore Sanner

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 5. juli

  4. KULTUR

    Dette er minnestedene i regjeringskvartalet ingen får se – ble vraket med et pennestrøk

  5. DEBATT

    Staten skaper et nytt, nitrist byrom i Oslo

  6. KOMMENTAR

    Regjeringen har valgt en dårlig løsning for minnesmerkene etter 22. juli | Sarah Sørheim