Debatt

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheters misforstår om Københavnerklæringen | Mads Bryde Andersen

  • Mads Bryde Andersen
    professor dr.jur. ved Københavns Universitet
Høringssalen i Den Europeisk Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Kritikken handler ikke «bare» om utvisning av kriminelle utlendinger, men om maktfordeling.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et innlegg i Aftenposten den 20. mars stilte to ledende medarbeidere ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) tre kritiske spørsmål om Norges holdning til utkastet til en Københavnerklæring som den danske regjeringen la frem i februar.

Utkastet drøftes under en internasjonal konferanse i april. Det handler om Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og dens såkalt dynamiske fortolkninger.

Mads Bryde Andersen er jusprofessor ved Københavns Universitet.

Feil premisser for kritikken

EMDs dynamiske fortolkninger har for eksempel med hjemmel i retten til «privatliv og familieliv» skapt regler om familiegjenforening, utvisning av kriminelle utlendinger, vern mot nabostøy og forbud mot fotografering av kjente personer.

Slike regler kan være vel og bra, men i et demokrati vedtas de av folkevalgte etter en demokratisk prosess. Da de hverken var kjent eller forutsatt da konvensjonen som brakte EMD til verden ble skrevet, utfordrer de derfor demokratiene.

Den forutsetningsløse leseren må oppfatte det som at det danske utkastet vil frata EMD sin uavhengighet, og at grunnlaget bare er at danske politikere ønsker å kunne utvise flere kriminelle utlendinger. Norge burde derfor, som Sverige og Finland (tilsynelatende?) tenker å gjøre, gå imot Københavnerklæringen.

Hva Norge bestemmer seg for, skal jeg ikke blande meg opp i. Men premissene som legges frem som grunnlag for denne kritikken, er helt feil.

Les også

Hadia Tajik: Det er en misforståelse at norsk politisk debatt må være anstendig. Det må den ikke

Legitimt politisk budskap

Danmarks ønske om å sende signaler til EMD om de dynamiske fortolkningene skyldes ikke en tilfeldig politisk idé. Det skyldes en kritikk som er uttalt i brede kretser av den juridiske offentligheten, ikke bare i Danmark, men også i resten av Europa.

Kritikken er blant annet fremsatt av representanter for de øverste domstolene. I artikkelen min i det danske vitenskapelige tidsskriftet Juristen (2017, s. 81 ff.) har jeg blant annet redegjort for denne debatten. L

eserne finner artikkelen på nettsiden min: www.jura.ku.dk/mba.

Kritikken handler ikke «bare» om utvisning av kriminelle utlendinger, men om maktfordeling: EMD har gjort seg til lovgiver, men er utenfor politisk kontroll, fordi konvensjonens materielle regler reelt sett ikke kan endres. Slik skiller EMD seg fra nasjonale domstoler, hvis praksis alltid kan endres ved lovgivning. At medlemsstatene forsøker å sende politiske budskaper til EMD, er derfor både forståelig og legitimt.

Les også

Hva har Sumaya Jirde Ali, Elin Ørjasæter og Helge Lurås til felles?

Finlands forhold til EMD

Det er helt feil å snakke om at denne typen signaler vil undergrave EMDs uavhengighet. Den sikres ved konvensjonsgrunnlaget, som jo ikke endres ved Københavnerklæringen. Ellers har Europarådets medlemsstater tidligere uttalt seg om EMDs dynamiske fortolkninger, for eksempel i Brighton 2012. Mener de to skribentene også at EMD ble undergravd den gangen?

Når de to skribentene holder opp Finland som et eksempel til etterfølgelse, kan jeg ellers bemerke at Finland ikke alltid retter seg etter EMD. Sjekker du statistikken som dukker opp ved et Googlesøk på «Country Factsheet COE», finnes det fremdeles 42 EMD-dommer som Finland ikke har rettet seg etter.

Kanskje de to skribentene heller enn å rose Finland for motstanden mot Københavnerklæringen burde oppfordre til større respekt for EMD-praksis?

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Menneskerettigheter
  3. Innvandring