Demokrati så langt det passer, Støre? | Michael Tetzschner
Også et opposisjonsparti har ansvar for å etterleve demokratiske spilleregler.
«Demokratiene opplever sin største krise på årtier» skriver det anerkjente, uavhengige institutt Freedom House i sin siste årsberetning. Presset mot rettsstaten, ytringsfriheten og demokratiske institusjoner er økende, kan man lese.
Disse linjer konsentreres om angrepet på demokratiets viktigste institusjon: parlamentet, hos oss Stortinget, og det forhold at angrepene ikke bare finner sted i andre land.
Autokratenes ønskeliste
Demokratiet har historisk hatt mange fiender, men avskaffelse gjennom kupp er etter hvert blitt unntaket.
Autoritære ledere har klart å installere seg gjennom i utgangspunktet demokratiske institusjoner. Russland, Tyrkia og Venezuela er velkjente eksempler i tillegg til mer etablerte demokratiske land som har beveget seg inn i gråsoner uten å avskaffe alle valg eller nedlegge parlamentene, men først og fremst svekke de institusjoner som skal ansvarliggjøre makten. Svekkelse av domstoler, sivilsamfunn og presse er autokratenes ønskeliste.
Kortslutning av spillereglene
I vår tid begynner angrepet på demokratiet alltid som angrep på dets institusjoner. Disse angrepene kan fremtre i ulike former. Et fellestrekk er imidlertid at de som ønsker å oppnå politiske mål og fordeler for seg selv, er villig til å kortslutte forfatningsmessige spilleregler som er grunnlaget for fellesbeslutningene i enhver demokratisk rettsstat.
Forsøkene på kortslutning kan i prinsippet skje på ethvert stadium i en demokratisk prosess. Fra direkte opinionspåvirkning gjennom «falske nyheter» til mer teknisk betont intervensjon. Slik innblanding i det franske presidentvalget, det tyske forbundsdagsvalget, i Catalonia og i Brexitavstemningen er veldokumentert.
Men også politiske aktører innen det enkelte demokrati kan se sin sak tjent med å diskreditere landets egne institusjoner og mistenkeliggjøre normal styring og myndighetsutøvelse.
Når Aps leder støtter sivil ulydighet
Vanligvis er det utenomparlamentariske aksjonister eller rendyrkede politiske ensaksgrupper som hever seg over landets demokratiske spilleregler og angriper selve parlamentets legitimitet bak demokratiske beslutninger. Det er desto større grunn til å stanse opp når Aps leder i tydelige ordelag støtter en form for sivil ulydighet fra fylkespolitikere som ikke vil møte i fellesnemnder som gjelder de praktiske tilpasninger som må finne sted for å imøtekomme stortingsvedtak i forbindelse med regionreformen.
Det er derfor en illevarslende nyskapning i vår parlamentariske praksis når Aps leder Jonas Gahr Støre uttrykker støtte til praktisk sabotasje mot et fattet stortingsvedtak.
Regionreformen: Regjeringen og Stortinget må levere! | Gunn Marit Helgesen
Støre karakteriserer stortingsvedtak som «tvangsvedtak» og hevder regjeringen kan sette dem til side fordi han er uenig i gjennomføringen.
Å underminere den nasjonalforsamling man selv har bedt om velgernes tillit for å bli medlem av, er ingen holdbar opposisjonspolitikk.
Ap skal visstnok være for en eller annen reform, uten at vi helt vet hvilken.
Hvis man ser Aps særuttalelser og forslag under stortingsbehandlingen, er det ikke fremmet egne gjennomføringsvedtak der beslutningene ikke skulle gjelde hvis enkelte fylkespolitikere skulle sette seg over Stortinget.
Det er ikke fremmet utsettelsesforslag eller tilbakesendelsesforslag til regjeringen.
Aftenposten mener: Regionfarsen er komplett
Støre ville sikkert være den første til å angripe regjeringen for ikke å gjennomføre vedtak, dersom han ellers fant det opportunt. Eller er «tvangsvedtak» unntatt? Er det i det hele tatt noen offentlig fellesbeslutning som ikke inneholder et element av tvang? Og hvorfor skal direktorater etterkomme stortingsvedtak, når fylkene ikke behøver?
Å underminere den nasjonalforsamling man selv har bedt om velgernes tillit for å bli medlem av, er ingen holdbar opposisjonspolitikk. Både opportunisme og obstruksjon er mer presise betegnelser.
