Debatt

Jeg har desinfisert og båret flere lik enn jeg kan telle

En feltarbeider i Leger Uten Grenser skildrer hvordan det er å arbeide i et ebolarammet område.

  • Sebastian Stein, nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser

I Sierra Leone banker man på døren til likhuset før man går inn. I løpet av de to månedene jeg arbeidet på ebolasenteret til Leger Uten Grenser, har jeg desinfisert og båret flere lik enn jeg orker å telle.

Vekten av en død person er ofte mer enn man skulle tro. Bortsett fra barna. De er altfor, altfor lette.

Mann 50 år. Mann 23 år. Jente 12 år.

Jeg prøver å ikke vite så mye om dem. Det er enklere sånn.

Sykehus av telt og plastduk

Pasientene mottar behandling som styrker dem, men vi har ingen spesifikk medisin. Ebola smitter gjennom kontakt med kroppsvæsker. Jo senere i sykdomsforløpet, jo mer smittsom er du. Vi har derfor laget et helt eget sykehus der pasientene holdes på avstand fra andre for å hindre smitte.

Sebastian Stein. Leger Uten Grenser

Et senter laget av telt, plastduk og orange plastgjerder langt ute i jungelen langt vekk fra alt annet. Når vi går inn der pasientene oppholder seg, må vi ha på oss fullt beskyttelsesutstyr. I varmen blir draktene til rene badstuer. Vernebrillene dugger til, og svetten siler ned i gummistøvlene. Enhver anstrengelse mangedobles. Du klarer 45 minutter av gangen. Maks. Mann 30 år. Kvinne 65 år. Mann 25 år.

«The bag is leaking»

Helsemyndighetene er kommet for å hente et lik. De er vettskremte, og alle har beskyttelsesutstyr fra topp til tå. Vi prøver å forklare at de ikke trenger noe mer enn hansker. Vi desinfiserer likposene før vi gir dem fra oss, så det er helt trygt å håndtere dem uten beskyttelsesdrakt. Vi bestemmer oss for å vise dem. Vi er tre hvite menn med hansker på. Likposen ligger mellom oss. Vi tar tak og løfter. Jeg klatrer inn i ambulansen og på klønete vis løfter vi likposen inn.

Så skjer det. Fra glidelåsen fosser det ut rundt to liter smittsomt ebolablod. 40 cm fra ansiktet mitt.

Rolig nå, tenker jeg. «The bag is leaking.» Alle forstår alvoret. Sakte rygger vi ut av ambulansen. Til alt hell sprutet blodet vekk, ikke mot meg. De andre studerer klærne mine og ansiktet mitt. Ingen blodflekker. Fra nå av skal vi alltid bruke to likposer, ikke bare én.

Jente 7 år. Kvinne 23 år. Mann 27 år.

Det er ingen for Sandi på 9 år å dra hjem til

Jeg venter i spenning på dagens første testresultater. To negative! To som er kurert! Jeg noterer navnene og går bort til gjerdet der vi kan snakke over til pasientene. Jeg roper ut: «Hawa!» Hun kommer løpende. Lykkelig hopper hun opp og ned. Jente 19 år. Hun har overlevd!

Men mannen hennes får ikke komme ut i dag. Kanskje i morgen, sier vi. Kanskje.

«The bag is leaking.» Alle forstår alvoret. Sakte rygger vi ut av ambulansen

«Sandi!» Han er 9 år og har mistet begge foreldrene. Han er glad for at han er frisk. Men han er alene. Hva skal skje nå? De siste tre ukene har han bodd på sykehuset mens kroppen hans sakte har overvunnet ebolaen. Men det er ingen for Sandi å dra hjem til.

Det tar flere dager før vi finner en voksen bror som er villig. Senere viser det seg at to fulle billaster med familien hans ble kjørt til ebolasykehuset. Sandi var den eneste som kom tilbake til landsbyen.

Mann 56 år. Mann 30 år. Gutt 12 år.

Kan jeg være smittet? Kan det være?

Helt siden jeg kom har jeg hatt en liten forkjølelse. Litt vondt i mandlene og av og til litt vondt å svelge. Litt feber også? Jeg har diaré, men det skjer alltid når jeg er på oppdrag. En morgen: hodepine. Drakk jeg nok vann i går? Vi svetter jo mye i verneutstyret. Eller er det en annen grunn?

I vår ebola-guideline så kan jeg lese at vondt svelg, feber, diaré og hodepine er noen av de første symptomene på ebola. Kan det være? Nei. Jo. Nei. Kanskje?

Runde på ebolasenteret. Sylvain Cherkaoui/Leger Uten Grenser

I går rant det jo en svettedråpe ned i øyet mitt mens jeg var inne blant pasientene. Kan viruset ha kommet seg inn gjennom de bittesmå ventilasjonshullene i hodebeskyttelsen, blandet seg med svetten og rent ned i øyet mitt? Hjertet slår plutselig raskere. Nei, det tar jo minst to dager å utvikle symptomer. Men vent, for to dager siden så...Egendialogen fortsetter, men fornuften vinner til slutt. Jeg snakker med noen av de andre. Jeg er visst ikke alene om å tenke slik.

Mann 21 år. Kvinne 45 år.

Var det hun som var gravid? Gutt 11 år, eller 14? Vi er ikke helt sikre.

Timevis i sykebil med sin døde mor

En kvinne lå død på gulvet. Vi var der for å rydde opp. På sengen ved siden av lå en liten jente og stirret tomt ut i luften. Vi tilkalte en av de nasjonale sykepleierne så vi kunne spørre jenta om å flytte seg; vi ville ikke at hun skulle se på mens vi jobbet.

Jenta svarte ikke, bare fortsatte å stirre tomt ut i luften. Sykepleieren løftet henne opp av sengen og bar henne ut av teltet. Da vi var ferdige, fortalte legen at denne jenta ikke hadde sagt et eneste ord etter at hun kom til sykehuset dagen før.

Hun hadde blitt puttet i en sykebil sammen med moren sin og kjørt i flere timer fra hjemmet sitt. Da vi åpnet dørene for å ta dem ut, hadde moren allerede vært død i flere timer.

Tenk deg: timevis i en sykebil over humpete veier med din døde mor ved siden av. Og så, vitne til en annen kvinnes død samme natt. Noen dager etter døde jenta. Alene og i stillhet.

Kvinne 21 år. Kvinne 55 år. Kvinne 19 år.

En fremmed lyd. Barnelatter!

Lyden var helt fremmed. I flere dager var det bare elendighet, og jeg beskyttet meg ubevisst ved å krympe meg sammen i drakten min og fokusere på arbeidsoppgaver.

To jenter, 7 og 9 år, tror jeg, hadde funnet hverandre her i dødens sump. Og nå lekte de

Lyden var fremmed. Ikke fordi jeg ikke hadde hørt den før, men fordi den var helt ute av kontekst. Barnelatter! Hurra! Hva har hendt? To jenter, 7 og 9 år, tror jeg, hadde funnet hverandre her i dødens sump. Og nå lekte de. De koste seg med livet. Så glad har jeg sjelden vært.

Kvinne 30 år. Kvinne 43 år. Jente 6 år .

Baby Jalloh. Moren hennes, kanskje, Kumba Jalloh, 38 år.

«Go hard or go home»

Jeg står og ser over gjerdene mellom de bekreftede ebolapasientene og vår «low risk zone». På bakken i skyggen har en pasient lagt seg på en matte. Hva tenker han på?

At han mest sannsynlig skal dø snart? Tenker han på gladere dager? En kvinne han elsker?

Jeg slår tanken fra meg. Han må flytte seg, for vi skal gjøre noen utbedringer akkurat der han ligger. Han er svak, men klarer så vidt å reise seg. Han har på seg en off-white t-skjorte. Et slogan står skrevet på ryggen hans: «Go hard or go home». Noen dager senere ble han pakket ned i en likpose.

Jimmy ble 43 år. Noe mer vet jeg ikke. Det er enklere sånn.

Twitter: @osstein

Sebastian Stein (t.h.) i Leger Uten Grenser forteller om mange døde, frykt for smitte, revnede likposer – og barnelatter. Sylvain Cherkaoui/Leger Uten Grenser

  1. Les også

    WHO: Ebola-utbruddet ute av kontroll

  2. Les også

    Aftenposten mener: Tafatt global respons i kampen mot ebola

Les mer om

  1. Debatt
  2. Ebola

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Selv de døde kan smitte. Nå har ebola spredt seg til et nytt land.

  2. A-MAGASINET

    Lønnen er lav, boforholdene elendige og toalettene uten dør. Likevel jubler Lindis Hurum

  3. A-MAGASINET

    Fire helsearbeidere forteller: Innreder hybel i kjelleren for å isolere seg

  4. A-MAGASINET

    Han har kjempet mot epidemier, mistet kone og datter, sett mennesker gå i oppløsning. Så kom korona.

  5. A-MAGASINET

    John Arve Johansen var død i syv timer. Dette er historien om menneskene som aldri ga opp å redde livet hans.

  6. VERDEN

    Forskerne er ikke i tvil. Norden er blitt et levende laboratorium for koronatiltak.