Kort sagt, fredag 7. desember
Krenkede studenter. Angrepille vs. abort. FNs migrasjonsplattform. Tre innlegg om medisinske implantater. Og er det kommentatorkrise? Dette er dagens kortinnlegg!
Krenkede studenter
I Aftenpostens lederartikkel kan vi lese at «studenter må tåle å føle seg krenket». De bør heller lære ikke å la seg krenke.
Jan A. Andersen, psykolog og konfliktbehandler
Angrepille er ikke abort
Nina Kristiansen tar i sitt debattinnlegg «Tidlig informasjon om sykdom og genavvik hos fostre er viktig for kvinner. To professorer ser ikke hvorfor.» til orde for å gi kvinner tilgang til tidlig og best mulig informasjon for å spare dem for bekymring og belastende senaborter. Vi er også opptatt av at kvinner skal få best mulig informasjon og at de skal spares for bekymringer og belastninger, og det er nettopp derfor vi må korrigere en viktig opplysning i Kristiansens tekst.
Å hevde at angrepillen er «en enkel og sikker metode for en svært tidlig abort» er nemlig direkte feil. Angrepillen virker ved å hemme eller forsinke eggløsningen, og en befruktning finner dermed aldri sted.
Vi kan derfor ikke tillate at angrepillen omtales som en tidlig abort, og med det risikere å sende et signal til kvinner som, av en eller annen grunn har tatt eller i fremtiden vil ta en angrepille, om at de tar en svært tidlig abort. Det gjør de altså ikke.
Britt-Ingjerd Nesheim, styreleder, Sex og samfunn, og Marius Johansen, medisinskfaglig ansvarlig lege, Sex og samfunn
Velferden må komme til Afrika, ikke afrikanere til velferden
Norge skal ta stilling til FNs plattform for migrasjon. Det er nå 260 millioner migranter som følge av befolkningsveksten. Når det fødes for mange, greier ikke landene å skaffe jobb og utdannelse til de unge som dermed søker lykken i Europa hvor alt er så mye bedre.
Mange av problemene på kloden, som utslipp av klimagasser som gir global oppvarming, store mengder søppel, plast som flyter rundt på havene, luftforurensning og stort ressursforbruk, kommer av at det er for mange mennesker allerede. Skal vi gjøre noe med det nå mens vi har sjansen, eller skal regningen sendes til våre barn og barnebarn?
Et punkt i FN-dokumentet sier at alle migrantene skal ha fulle rettigheter til trygd og andre offentlige ytelser fra dag én! Og pressen skal instrueres til å hevde at dette er noe som er bra! Hvem kan mene det? Hensynet til planeten må settes foran hensynet til den enkeltes ønske om å få mange barn. Det må ytes mer og bedre u-hjelp. Det er velferden som må komme til Afrika, ikke afrikanere som må komme til velferden. Stem nei til FNs nye plattform.
Ketil S. Andersen, Frei, Kristiansund kommune
Medisinske implantater: La ikke personvernet stoppe oss i å lage gode registre!
Den beste overvåking av sjeldne problemer knyttet til medisinsk utstyr og praksis får man ved å etablere et godt register.
Det er viktig at slike registre ivaretar pasientens personvern, slik at følsomme opplysninger ikke kommer på avveie. I dag er det blitt slik at overdrevne personvernhensyn har uimotsagt vetorett knyttet til registre. Dette har store negative konsekvenser.
Ved landets største sykehus, Oslo universitetssykehus, er pacemakerregisteret lagt ned, et av verdens beste traumeregistre trues, register over kvalitetsdata fra dagkirurgipasienter kommer ikke i gang og utprøving av livreddende trådløs teknologi på sengeposter er stoppet opp. De nylige vedtatte personverndirektivene fra EU brukes som argument for å stramme inn, her skal man være flinkest i klassen.
Dessverre er det slik at et selvdefinerende og strengt personvernbyråkrati også rammer akutt pasientbehandling, forskning og undervisning. Helseminister Bent Høies opprydding i implantatsaken kan starte med å definere personvernets fullmakter opp mot helt nødvendig og livreddende bruk av pasientdata på fornuftig måte.
Johan Ræder, professor/overlege, Universitetet i Oslo / Oslo universitetssykehus, avdeling for Anestesiologi
Pacemakernes Jaguar eller Skoda?
Artiklene om implantater og kvaliteten av disse er skremmende lesestoff for alle som er avhengig av et implantat. Enkelte opplysninger i artiklene kunne Aftenposten med fordel holdt for seg selv.
For en som har hatt én og samme pacemaker, som har fungert perfekt i 14 år, er det skremmende å få en ny. Ekstra skremmende blir det når en blir forklart at neste pacemaker blir av en annen type, nemlig en som ikke er så kostbar. For innkjøpet skjer nemlig etter anbud, og pris er avgjørende for innkjøpene. Den nye vil nok ikke vare lengre enn 9 år og forsikringen som gis er at den er «god nok».
Trygghet er viktig for oss mennesker. Ekstra trygge må vi være på implantater som skal holde liv i oss. Vi må være sikre på at pacemakere gir de nødvendige elektriske signalene til enhver tid og uansett hvor vi er. Hyppige og gode kontroller er med på å gi trygghet.
Min første pacemaker var betegnet som «pacemakernes Jaguar». Jeg frykter nå at jeg har fått «pacemakernes Skoda» – billigere, men ganske bra.
Solveig Klinkenberg, Oslo
Medisinske implantater, sikkerhet eller skremsel?
Har overlege Torkil Steen (Aftenposten 3. desember) ikke fått med seg at de Nederlandske journalister bak Aftenpostens artikler har fått en medisinsk godkjennelse av et vanlig mandarinnett fra dagligvarehandelen som livmorstøtte-implantat?
Det er nemlig ca. 80 private selskaper som har spesialisert seg å skaffe produsenter av medisinsk utstyr de nødvendige godkjennelser og sertifikater for å selge produktene til sykehus. Alle disse firmaene tar seg godt betalt og forsikrer produsenter at de skal skaffe de nødvendige godkjennelser. Hvis de ikke klarer dette, går produsenter bare til neste firma og får til slutt de godkjennelser de er ute etter.
Journalistene utga seg som produsent av medisinsk utstyr og fikk et vanlig mandarinnett godkjent. Disse oppsiktsvekkende avsløringer vekket også oppsikt i EU-kommisjonen for ett år siden, men lite har skjedd etterpå.
Jeg er i hvert fall skremt av hvor lett man tar på dette.
Erik van den Bovenkamp, Kongsberg
Kommentatorkrise?
Tellef S. Raabe kritiserer i Aftenposten (2. desember) at norske avisers kommentatorer er «hvite, urbane, universitetsutdannede og sentrumsorienterte – og snittalderen er nesten femti år». Dette må ifølge ham endres dersom kommentatorene skal «være relevante utenfor sitt eget miljø». Men skal de nødvendigvis det?
Har ikke norske aviser, elektroniske eller på papir, nok stoff som appellerer til folk flest? Trenger vi ikke også kommentatorer som kan matche et stadig mer profesjonelt politisk miljø og være med på å utvikle ny kunnskap blant den politiske eliten?
«Kvalitet» og «nøyaktighet» er ikke subjektive kriterier i den politiske journalistikken, slik Raabe gir uttrykk for, men profesjonelle retningslinjer som er med på å sikre en opplyst debatt på et høyt nivå. Det har vi i Norge fordi vi har kommentatorer som har kommet dit de er fordi de er faglig dyktige, ikke fordi de representerer et eller annet tilfeldig valgt kriterium.
Jan Erik Grindheim, førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge, statsviter i Civita
