Debatt

Er Henrik Kristoffersen grådig? | Bjørge Stensbøl

  • Bjørge Stensbøl, tidligere toppidrettssjef
Jeg er veldig glad i fellesskapet, men jeg vil også ta vare på enerne, spesielt de som ble gode til tross for at fellesskapet ikke tok vare på dem. Hvor var dette fellesskapet da Henrik Kristoffersen var ung og lovende, spør Bjørge Stensbøl. Her Kristoffersen under World Cup-finalen i St. Moritz i mars i år.

Nei, Henrik Kristoffersen har tatt belastningen for å vinne rettferdighet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Han stemples som «grådig», og Red Bull-avtalen løftes som en trussel mot hele den norske idrettsmodellen og fellesskapet. Trusselbildet mot idrettsmodellen bygger på en illusjon om at alle er like, og tar ikke høyde for at idretten også må utvikle seg i takt med samfunnet for øvrig.

Bjørge Stensbøl, tidligere landslagstrener.

Dette handler ikke om en utøvers grådighet, men mer om behovet for en moderne modell, en solid fellesskapsmodell med forutsigbarhet hvor utøvernes rettigheter og forpliktelser er i balanse, tilpasset 2016 og fremtiden.

Ta vare på enerne

Jeg er veldig glad i fellesskapet, men jeg vil også ta vare på enerne, spesielt de som ble gode til tross for at fellesskapet ikke tok vare på dem. Hvor var dette fellesskapet da Henrik Kristoffersen var ung og lovende (han ble ikke oppdaget av forbundet før han var 17 år og vant sine to første e-cuprenn)?
For meg kunne saken egentlig sett ganske grei og fornuftig ut: Henrik Kristoffersen ønsker seg samme muligheter, samme avtale som lagkompis Aksel Lund Svindal fikk i 2010. Aksel Lund Svindal lærte Skiforbundet å bake kaken større, slik at alle fikk mer; utøveren, forbundet og fellesskapet, akkurat det samme de ville fått i Henrik Kristoffersens avtale, bare mye mer av alt.

Lovhjemmel

Han har til og med lovhjemmel for å få det til, i henhold til Skiforbundets eget regelverk (2.4.7. private sponsoravtaler og bonusavtaler) og for øvrig også i tråd med NIFs lov paragraf 14–4.
Alpinkomiteen ga sin positive tilslutning, og mangeårig hovedsponsor Telenor viste igjen klokskap, løsningsvilje og raushet gjennom å finne smarte løsninger til topputøverens og fellesskapets beste gjennom å åpne opp for at enkeltutøvere kan gis adgang til profilering av privat samarbeidspartner på hjelm/hodeplagg, etter gitte vilkår. Avtalen er fremforhandlet med skipresident Erik Røste som aktiv deltager i forhandlingene.

Likebehandling

Så langt, så bra. Etter å ha forsøkt å få til en slik avtale med Red Bull i mer enn to og et halvt år, så det endelig ut til at Kristoffersen kunne likebehandles med Aksel Lund Svindal (i prinsippet også med Petter Northug). En avtale med Red Bull, som med en videreføring av to hjelmer (som Telenor har akseptert) ville kunne gitt skiforbundet og alpinkomiteen et betydelig millionbeløp i inntekter hvert år i avtaleperioden. Mitt kvalifiserte anslag er totalt 15 til 18 millioner kroner. Det ville gitt enda bedre betingelser til det fellesskapet Henrik ønsker å være en del av – og også for alpinkomiteen til å støtte flere unge utøvere, som også Kristoffersen er opptatt av – for at de skal bli tatt bedre vare på av fellesskapet enn han selv ble.

Mot fagkomiteens innstilling

Så på tross av alpinkomiteens positive innstilling, på tross av at Skiforbundet, med presidenten i spissen, fremforhandler en klok unntaksavtale med hovedsponsor Telenor, vedtok styret i Norges Skiforbund på sitt styremøte 1. november ikke å lisensiere hodeplagg eller hjelmer til utøvere i alpint. Stikk imot sin egen fagkomités innstilling.
Stemte skipresidenten mot en avtale han selv hadde vært med på å fremforhandle? Eller ble skipresidenten nedstemt i styremøtet? Hvis sistnevnte er svaret, er det da et tydelig tegn på mistillit?

Og så kommer det moraliserende toget mot en enkelt utøver og hans manager-pappa:

«Fellesskapet vil tape», «grådighet», «egoisme». Utøveren står kliss alene på perrongen – ingen i idrettsfamilien strekker ut en hånd. Hvor er det blitt av Olympiatoppens «Utøveren i sentrum»? Selv om et søksmål er en dramatisk – og slitsom – beslutning, har Henrik Kristoffersen tatt belastningen for å vinne rettferdighet. Jeg ser ikke bort fra at norsk idrett, dersom de velger å gå planken helt ut – får sin egen Bosman-dom.

Feigt av skitoppene

Det er lett, men feigt, av skitoppene å dekke seg bak utsagnet om at «..heller ikke Aksel Lund Svindal eller Petter Northug ville fått en slik avtale i dag». Faktum er at de nå engang har fått spesialavtaler. To slike unntak fra hovedregelen, danner etter mitt syn en vel så viktig prinsipiell presedens, som det såkalte prinsippvedtaket skistyret nå har fattet. Skistyret har ved to anledninger åpnet for unntak fra sitt prinsipp, mens de på forespørsel nummer tre sier nei. Hvor prinsippfast er det?
Og selve prinsippet – trusselen mot idrettsmodellen – er ikke mer rotfast enn at Skiskytterforbundet med NIF-loven i hånd har gitt sine løpere akkurat samme adgang til å disponere reklamemerker til sine landslagsløpere som Kristoffersen ber om (høyre underarm, geværsikte og skibinder). Hvorfor snakker ingen om fellesskapet og trussel mot idrettsmodellen da? Klok politisk håndtering i Skiskytterforbundet regulerer dette uten støy, og utøverne står fritt til å selge til hvem man vil så lenge dette ikke er i konflikt med forbundets sponsorer

Godt lederskap handler også om å gjøre kloke, individuelle valg. Om å finne kompromisser.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kronikk: Det er uetisk å ta imot sponsormidler fra energidrikker

  2. - Jeg stiller ikke opp for manneblader. Det er ikke akkurat helt meg.

  3. Aksel Lund Svindal henter inn Stein Erik Hagen som investor til ny skiapp

Les mer om

  1. Alpint
  2. Henrik Kristoffersen
  3. Aksel Lund Svindal
  4. Petter Northug