Jeg kostet dere millioner av kroner. Jeg minnes på det hver dag. | Azra Korjenic

Det gjør vondt å tenke på at noen av mine venner og bekjente ikke ser på meg som en av «sine egne». For hvem er jeg da?

Hvor hører jeg til?

Katastrofen som rammer Syria i dag har endret meg. Den har endret min tankegang om landet jeg bor i, men som jeg for mange aldri vil høre hjemme i.

Jeg ser det jeg trodde var venner, bekjente og ukjente be oss dra tilbake der vi kom fra i kommentarfeltene.

De er redde for at vi snylter på staten. De bekymrer seg over snikislamisering og voldtekter i gatene. De skeptiske vil snu båtene, ekstremistene vil steine oss.

Oss flyktningene.

Min største frykt er at det de egentlig er redde for, er at ramadan skal feires i gatene på vestkanten. At den arabiske restauranten blir like vanlig som den norske. At naboen om 20 år kan hete Mohammed. At naboen kan hete Azra.

Jeg har lovet meg selv å slutte å frykte dette fordi jeg trodde jeg hørte til her.

Les også:

Jeg er en skygge i Bosnia

De snakker om «våre egne» som ikke får nok hjelp. Våre egne. Jeg kan ikke noe for å tenke over at denne definisjonen ikke er ment for meg.

Det gjør vondt å tenke på at noen av mine venner og bekjente ikke ser på meg som en av sine egne.

Hvem er jeg da?

Jeg er sannelig ikke norsk i dag, da min skjebne for 22 år siden jaget meg og familien vår ut av landet vi bodde i.

Til Norge kom vi som «millioner av kroner». I dag går vi igjen under den betegnelsen. Flyktningene som koster landet millioner av kroner per menneske.I Bosnia er jeg en skygge. Det vi forlot kjenner jeg ikke. Til venstre ser jeg ruiner, til høyre ser jeg arabiske sjeiker betale fattige jenter for å gå med burka. En verden og en etterdønning jeg aldri har vært en del av.

I det ene øyeblikket ser jeg frivillige tilby sine hjem for flyktninger, i det andre står finansministeren i hjemkommunen min og ber naboene mine om å boikotte avtalen om kvoteflyktninger.

I en sak snakker vi om solidaritet, i den neste svarer politikere at vi burde stenge grensene.

Jeg vil alltid kalles «en utgift»

Jeg kostet dere millioner av kroner. Jeg vet det, jeg minnes på det hver dag.

For regjeringen i landet jeg bor i ser det ut til at jeg alltid vil kalles «en utgift».

Sannheten er likevel den at jeg har venner og bekjente jeg er viktig for. De er glade i meg, Azra Korjenic.

Ikke fordi jeg er fra Bosnia og ikke fordi jeg er fra Norge. De er glade i meg for mennesket jeg er.

Sannheten er at alle som bor i dette landet er viktige for noen andre. Vi blir venner, familier, brødre og søstre — uavhengig av hvilket land vi ble født i. Vil ikke det si at jeg er en av våre egne?

Mehdi Farshbaf og Sverre Varvin:

Les også

«Mistenksomhet og redsel for flyktningene er lett å utnytte»

Folk glemmer den jeg var

Jeg og min familie er ikke et unntak. Vi er maur i tuen av mennesker som i dag legger alt de elsker igjen for å redde sine liv.

Vi er menneskene som i dag reiser med gummibåter over middelhavet. Likevel hever folk øyebrynet sitt når jeg sier at jeg ikke er norsk.

Når de uttaler seg til mediene og skriver i kommentarfeltene, glemmer de den jeg en gang var, den som de vil jage tilbake i dag.

Jeg har derfor akseptert at for mange vil jeg aldri høre hjemme her. Jeg har akseptert at mange ikke forstår hvorfor vi fortsetter å låne dette landets areal, hvorfor vi ikke dro tilbake etter krigen ble erklært historie.

Jeg sliter likevel med å forstå hvordan jeg skal løse problemet jeg skaper for dem som sier vi ikke burde få komme hit.

Når de sier jeg skal dra tilbake der jeg kom i fra, hvor mener de at jeg skal dra?

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter