Debatt

Tilregnelighet: Diagnosesetting er ikke «hard science», men også spørsmål om skjønn

  • Siri Gullestad

- Når en psykotisk person i utgangspunktet anses som uten skyldevne, fraskrives han mulighet for å gjøre valg, føle skyld og å ta ansvar, skriver artikkelforfatteren. Foto: Olsen Olav

I utgangspunktet bør vi ha plikt, men også rett, til å stå til ansvar for våre handlinger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høringsfristen for Tilregnelighetsutvalget er gått ut. Som Aftenposten bemerker i sin leder 1. april, er flere av høringsinstansene kritiske til forslaget om å opprettholde det medisinske prinsipp, dvs. at den som er psykotisk vurderes som uten skyldevne og derfor utilregnelig.

Siri Gullestad. Foto: privat

Etter 22. juli-rettssaken var vi mange som argumenterte for et blandet (medisinsk/ psykologisk) prinsipp, der tilregnelighet knyttes til at man skjønner hva man gjør og forstår når det man gjør er galt. Også en psykotisk person kan være tilregnelig i denne forstand – mange av oss som har arbeidet med psykotiske pasienter har erfart det.

Når utvalget hevder at det er en alminnelig oppfatning i medisinskfaglige kretser at «psykosen rammer sinnet som helhet» tar de ikke høyde for denne kliniske erfaringen.

Å knytte vurderingen av tilregnelighet til grad av symptombyrde, slik utvalget ønsker, løser ikke problemet: Selv med en tung symptombyrde innenfor ett felt innen sin livsverden kan pasienten være i stand til å ta ansvar for sine handlinger.

Bedømmelse av funksjonsevne

Begreper som tilregnelighet og utilregnelighet reiser komplekse spørsmål om fri vilje og om menneskets evne til valg, til ansvar og til å føle skyld.

Når utvalget fremholder at en utilregnelighetsregel basert på medisinsk prinsipp vil være «forholdsvis enkel å utlegge» fordi den knyttes til «empirisk, systematisert kunnskap om alvorlige avvikstilstander» og til «diagnosekriterier det er stor enighet om» (s. 90), underslås denne kompleksiteten.

Diagnosesetting er ikke «hard science», men også spørsmål om skjønn.

Som også Legeforeningen anfører i sin uttalelse, er en streng kriteriebasert diagnostikk utilstrekkelig for å vurdere utilregnelighet. Det vi trenger er bedømmelse av personens funksjonsevne.

Utvalget anfører at et blandet prinsipp innebærer krav om å påvise en klar sammenheng mellom lidelse og straffbar handling – og fremholder at vi ikke har empirisk grunnlag for si noe om slike årsakssammenhenger.

Jeg kan ikke se at dette er et nødvendig krav. Vurdering av tilregnelighet kan hvile på en klinisk bedømmelse av personen forståelse for handlingens straffbarhet og evne til kontroll over seg selv.

Et spørsmål om menneskesyn

Begrepet tilregnelighet reiser også spørsmål av normativ, verdimessig art.

Når en psykotisk person i utgangspunktet anses som uten skyldevne, fraskrives han mulighet for å gjøre valg, føle skyld og å ta ansvar.

Dette er nok bakgrunnen for at flere brukergrupper ser det medisinske prinsipp som diskriminerende.

Et motsatt prinsipp vil være at man anser individet som ansvarlige inntil det motsatte er bevist.

I siste instans er dette et spørsmål om menneskesyn: I utgangspunktet bør vi ha plikt – men også rett – til å stå til ansvar for våre handlinger.

Les også

  1. Respekten vi skylder hverandre

  2. Leder av Tilregnelighetsutvalget: Beviskrav og utilregnelighet

  3. Tilregnelighet og bevis

Les mer om

  1. Debatt
  2. Psykiatri
  3. Rettspsykiatri
  4. Tilregnelighet