Debatt

Reiss-Andersen og Njølstad bryter normene for saklig debatt og faglig etterrettelighet

  • Fredrik S. Heffermehl
    Fredrik S. Heffermehl
    Jurist og forfatter
Artiklene i Aftenposten bør tære hardt på deres faglige anseelse og reise spørsmål om de kan fortsette i sine roller, skriver Fredrik S. Heffermehl om Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen (til venstre) og nobelsekretær Olav Njølstad.

Elitene vil gjerne fortsette å utdele sin egen pris for likt og ulikt i Nobels navn, uten fnugg av interesse for hva han selv ville med prisen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er ikke mye fredelig kommunikasjon de to frontfigurene for Nobelkomiteen velter ut over Aftenpostens lesere i sine angrep på meg og mitt arbeid. Jeg minnes stortingsrepresentanten som fikk et glimt av naboens manus, der det sto notert i margen: «Svakt argument, hev stemmen!» Hos nobelsekretær Olav Njølstad går det i fistel, hele veien.

Komitéleder Berit Reiss-Andersen er litt mer dempet, men også hun bryter 30. november grovt normene for saklig debatt og faglig etterrettelighet.

Min bok «Medaljens bakside» hadde fortjent en balansert og akademisk diskusjon. Fredsprisens to frontfigurer er begge velutdannede og dyktige, men artiklene i Aftenposten bør tære hardt på deres faglige anseelse og reise spørsmål om de kan fortsette i sine roller. Det kjennes som om jeg skal nedkjempes i en slags politisk gjørmebryting.

Har de rett i at jeg havner på villspor fordi jeg ikke er historiker? Også jurister har akademisk trening i å finne sannheten ut fra foreliggende fakta.

Det kjennes som om jeg skal nedkjempes i en slags politisk gjørmebryting

Jeg innser at mine konklusjoner ikke er lette å fordøye. Boken som inneholder 13 års forskning om Nobels fredspris, er noe nær en katastrofe for det offisielle Norge. Elitene vil gjerne fortsette å utdele sin egen pris for likt og ulikt i Nobels navn, uten fnugg av interesse for hva han selv ville med prisen.

Basert på forskning i komiteens interne arkiver har jeg i boken kartlagt noen hvite flekker i Norges historie, grov svikt i forvaltningen av Nobels intensjon, men fremfor alt søkt å vise frem en fredstenkning som de fleste norske politikere, også Nobelkomiteen, i alle år har foraktet og undertrykt.

Mangel på nøkternhet og balanse

Etter at det i 15 måneder hadde vært musestille om boken, brøt Nobelkomiteen plutselig tausheten med voldsomme forsøk på å skade min troverdighet og anseelse.

I Aftenposten 25. november og 8. desember utfolder Njølstad en mangel på nøkternhet og balanse som kler en faghistoriker dårlig. Han burde dempe støynivået og heller lytte til en historikerkollega, professor Randi Rønning Balsvik, som i sin anmeldelse i Nordlys (7. oktober 2020) har skjønt at boken har en verdifull målsetting:

«Budskapet er klinkende klart. Mennesker over hele verden er vant med en holdning som har bitt seg fast: Det er umulig å bli kvitt krigen. Nobelkomiteen burde, systematisk, ha hjulpet verden med å finne andre løsninger enn krig og til å se at globalt samarbeide om å skape et nasjonenes brorskap er den eneste veien til reell sikkerhet. Hvorfor kaster samfunnet så hjerteskjærende vrak på pionérers ideer og helhjertede innsats for å redde verden? Hvordan kan verden få en pålitelig fred?»

Njølstad utfolder en mangel på nøkternhet og balanse som kler en faghistoriker dårlig

«En veldig god bok»

Njølstad burde også lytte til to kolleger, faghistorikere i Nobelprisens tjeneste. Den ene sa allerede om min bok i 2008: «Du har skrevet en veldig god bok». Problemet er at han hvisket dette i øret mitt og vel aldri har våget å si det høyt til noen.

Som jeg påviser (s. 67), knyttet en tidligere sekretær, Ragnvald Moe, i sin bok i 1932 prisen tett opp til Bertha von Suttner og fredsarbeidet. Denne tilknytningen, sammen med testamentets klare ord om «reduksjon eller avskaffelse av stående armeer» betyr at komiteen har en dårlig sak når den av alle sine krefter prøver å fornekte at prisen heller skulle ha vært kalt «nedrustningsprisen».

Belegget for mine resultater kan ikke være helt galt. Historiker Balsvik skriver: «Forfatteren har bestrebet seg på god dokumentasjon.»

Boken har fått en anmeldelse til. Lars Døvle Larsen skrev i Tønsbergs Blad: «Forfatteren røper her stor innsikt, og gir oss egentlig en miniversjon av den internasjonale freds- og nedrustningsbevegelsens historie. Dette er en bok som fortjener å leses, både fordi den gir mye ny kunnskap for de fleste av oss og fordi Heffermehl stiller noen ubehagelige spørsmål Stortinget og Nobelkomiteen ikke kan ignorere i all evighet.»

Lukker øynene for fakta

Jeg hadde håpet at det kunne hjelpe å få Reiss-Andersen på banen, men også hun nekter (30. november) å forholde seg til mine argumenter. Hun synes å mene at det at Njølstad er historiker, betyr at han har rett og jeg tar feil.

Reiss-Andersen etterlyser at jeg begrunner mine påstander. Hun burde ha lest mine bøker og skjønt at det er hun som skylder meg svar.

Som forklart i svaret: Njølstads tilnærming faller på stengrunn ut fra loven om testamenter. Det er heller ikke noe merkelig i at Nobel ytret tvil og spørsmål i brev til Bertha von Suttner. Det som teller, er hans begeistring for hennes roman «Ned med våpnene», at han ga pengestøtte mens han levde og testamentets klare ord om «reduksjon eller avskaffelse av stående armeer». Njølstads metode er å skrive om alt mulig annet og lukke øynene for de sentrale fakta.

Jeg har fremhevet Nobels ord om å ville kjøpe Aftonbladet, «for å eie en liberal avis som kunne få slutt på krigen og andre rester av middelalderen». Njølstad fremholder som en grov svindel at jeg har underslått fortsettelsen av brevet. Men historikere skal overveie alle muligheter – også den her mest nærliggende: at fortsettelsen på ingen måte motsier sitatet. Jeg må ha vurdert den som uten betydning: Nobel var våpenhandler og oppfinner, og så lenge det var tillatt, ville han helst selge svenske våpen.

Handler mot bedre viten

Alfred Nobel traff et valg mellom to motsatte veier til fred. Ønsket om å befri landene for våpen, krigere og krig sto sterkt i samtiden, men er mye viktigere i dag. I mine bøker er mitt syn grundig forklart og kildebelagt. I tolkningen fikk jeg avgjørende hint fra Torgny Håstad i Sveriges høyesterett og vår egen justitiarius Carsten Smith og skjønte at tolkning handler om å finne prisens helhetlige hensikt.

Reiss-Andersen later som det er godt nok å trekke enkeltord fra testamentet opp av hatten og påstå at årets pris stemmer med testamentet. Det holder ikke, heller ikke i år. Hennes oppgave er aktivt å fremme Nobels fredsvisjon.

Reiss-Andersen etterlyser at jeg begrunner mine påstander. Hun burde ha lest mine bøker og skjønt at det er hun som skylder meg svar. I kronikken 28. november «Hvorfor er ikke Nobelkomiteen villig til å gi sitt eget syn på prisens formål?» etterlyste jeg selvsagt noe mer enn noen ord på komiteens nettsted som jeg har vanskelig for å finne.

Å fremme Nobels egen visjon for global fred skulle ha stått sentralt i alt komitélederen sier og gjør. Reiss-Andersen handler mot bedre viten. Det er det jeg vil få frem med de to direkte spørsmålene til slutt i kronikken. Hun lar dem stå ubesvart.

  • Les flere innlegg i debatten:

Les også

  1. Olav Njølstad, 24. november: Heffermehl, fredsprisen og bevisene som forsvant

  2. Fredrik S. Heffermehl, 28. november: Hvorfor er ikke Nobelkomiteen villig til å gi sitt eget syn på prisens formål?

  3. Berit Reiss-Andersen, 29. november: Jo, årets fredspris er hjemlet i Alfred Nobels testament

  4. Olav Njølstad, 7. desember: Hva bygger Heffermehl sin tolkning av Alfred Nobels vilje på?

Les mer om

  1. Nobels fredspris
  2. Nobels Fredspris
  3. Berit Reiss-Andersen