Klarer man ikke å se andre drivkrefter i amerikansk politikk enn Donald Trump, blir analysen svak
Hva med å kaste et blikk på demokratene?
Hilde Restad og Hilmar Mjelde advarer om et demokrati som er i ferd med å bryte sammen (Aftenposten 14. november). Da blir det tydelig nettopp hvor dårlig såkalte USA-eksperter fanger opp utviklingen i Det demokratiske partiet eller det voksende problemtårnet under en stadig mer upopulær president Joe Biden.
Som vanlig handler det om Trump og korrumperte republikanere. Ingenting annet. De gjør ingen forsøk på å si hvorfor vinden blåser i republikanske seil.
Snarere serveres en slags hollywoodsk thriller med en «autoritær, høyrepopulistisk massebevegelse» og et «radikalisert» republikansk parti og velgermasse. Konkrete eksempler som støtte til karakteristikkene gis ikke.
At det skal ha vokst frem en plutselig autoritær forelskelse blant amerikanske velgere, gir liten mening.
Kan det tenkes at de stemmer ut fra andre grunner enn at de er blitt radikalisert av populister som Donald «I have the best words» Trump? At det ikke har handlet så mye om Trump som om å unngå et potensielt verre alternativ?
Hvorfor demokratene stiller svakt
For hva med å kaste et blikk på demokratene, med sin radikale fraksjon som vil avfinansiere politiet fordi politiet visstnok er iboende rasistisk. (Og senere «completely dismantle» politiet, og «no more policing» i det hele tatt.)
Kan det tenkes at de stemmer ut fra andre grunner enn at de er blitt radikalisert av populister?
Eller de som vil fjerne filibusteren, som ble opprettet for å forhindre at lovgivning hastes gjennom. Eller vil utvide høyesterett, som har samme antall som i 1869. Noe som ganske sikkert vil sørge for en uheldig politisering av rettssystemet.
Eller de som vil fjerne valgmannskollegiet, som grunnlovsfedrene så som avgjørende for å forhindre at mindre stater overkjøres av større. En ordning der populister kan nøye seg med å fri til California, New York og en håndfull andre kyststater, uten hensyn til interesser i det lite befolkede Midtvesten, vil vise seg katastrofalt for USAs politiske stabilitet.
Eller det storstilte økonomiske eksperimentet med 1,9 billioner dollar pumpet inn i en økonomi som fra før tynges under en enorm gjeldsbyrde. Inflasjon er et forutsigbart utfall.
Eller anarkiet som er oppstått på Mexico-grensen som følge av at Biden skrotet forgjengerens «Remain in Mexico»-ordning og andre inngåtte avtaler.
Eller Biden, som ved føderal lov vil presse kritisk raseteori inn i skolen. Det er en teori som ser rasisme som systemisk, iboende alt, hvor hvite er rasister uten å vite det. Over hele USA sier nå grasrota – lærere, foreldre – nei til det splittende ideologiske prosjektet. Den afrikansk-amerikanske professoren John McWhorter er blant dem som sterkest oppfordrer foreldre til å ta barna ut av skoler som underviser i kritisk raseteori.
Eller Terry McAuliffe, demokratenes kandidat i Virginias nylige guvernørvalg. Han uttalte at foreldre ikke skal legge seg borti hva skolene lærer barna (før han tapte mot en republikaner).
Eller det å gi 11 millioner ulovlige innvandrere statsborgerskap med et pennestrøk.
Eller det å gjøre Washington D.C., hvor over ni av ti stemte demokratisk i fjor, til delstat, slik at partiet får flere seter i Senatet.
Kunne noe av dette forklare hvorfor demokratene stiller svakt?
I tråd med «god sportsånd»?
Toleranse betyr «å akseptere opposisjonen som legitim», skriver Restad og Mjelde.
Det er åpenbart at Trump hadde gjort absolutt alle en tjeneste ved å la udokumenterte og usannsynlige påstander om storskala valgfusk ligge.
Men å snakke om presidentvalg som stjålet er ikke nytt. Det er noe Hillary Clinton («He knows he’s an illegitimate president») og Nancy Pelosi («Our election was hijacked») har bedrevet siden 2016 for å så tvil om forrige presidents legitimitet.
Clinton har kalt flere enn Trump russisk agent. Blant dem er Tulsi Gabbard og Green Partys Jill Stein, som avfeide det som en latterlig konspirasjonsteori.
Er dette i tråd med at valgtaperen «må utvise god sportsånd og godta nederlag», som Restad og Mjelde etterlyser utelukkende fra republikanerne?
Med de siste siktelsene spesialetterforsker John Durham har tatt ut, begynner det å bli vanskelig å bestride at Clintons folk har fabrikkert historien om Trump/Russland-forbindelsen.
Som Wall Street Journal skriver: «The facts in the indictment add to the evidence that this was from first to last a dirty trick by Hillary Clinton's campaign.» En skandale så stor at Washington Post begår dyp selvransakelse over sin dekning.
Ikke hørt om dette fra USA-ekspertene? Ikke jeg heller.
