Debatt

Fastlegeordningen: Legene og kommunene er overlatt til seg selv

  • Anne-Karin Rime
    Anne-Karin Rime
    President i Legeforeningen
Støre-regjeringen gikk til valg på å redde fastlegeordningen. Skal regjeringen lykkes, må tiltak og ressurser på bordet snarest, skriver Anne-Karin Rime. På bildet: helseminister Ingvild Kjerkol og statsminister Jonas Gahr Støre.

Dagens situasjon er ikke ønsket av noen. Så hvordan kom vi hit?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er lenge blitt advart om at kommuner strever med å rekruttere til fastlegeordningen. I dag er det over 150.000 personer som ikke får oppfylt retten til fastlege. Antallet blir stadig større. Både praktisk og økonomisk innebærer dette store ulemper for kommunene. Vi leser daglig om kommuner som må håndtere enorme vikarutgifter, og som må tilby tilleggsfinansiering for å beholde eller tiltrekke seg fastleger.

Dagens situasjon er ikke ønsket av noen. Så hvordan kom vi hit?

Gir flere gode leveår

Fastlegeordningen er basert på et avtalesamarbeid mellom staten (Helse- og omsorgsdepartementet), kommunene (KS) og Legeforeningen. Samarbeidet er tuftet på noen viktige prinsipper:

  • Næringsdrift som hovedmodell. Dette er ikke et særnorsk fenomen, men resultat av omfattende nasjonal og internasjonal empiri: Allmennlegetjenester basert på næringsdrift gir et effektivt og godt tilbud til befolkningen, med høyere grad av kontinuitet. Av forskning vet vi også at dette gir flere gode leveår for befolkningen.
  • Sammenheng mellom plikter og rettigheter. Utgangspunktet er at lov- og forskriftsregulering skulle være på et minimum. Pasientenes rettigheter er lovregulert, men for øvrig skulle det meste nedfelles i sentrale avtaler som kunne være fleksible og utvikles i takt med nye behov.
  • Folketrygdfinansiering og kostnadskontroll. For å sikre likt tilbud nasjonalt ble ordningen basert på en kombinasjon av fast og aktivitetsbasert finansiering. Den aktivitetsbaserte finansieringen går over folketrygden, mens pasientens egenandeler reguleres av Stortinget. Dette er en bundet økonomi som forutsetter løpende overvåking og årlige forhandlinger, for å korrigere mot antall leger i ordningen, endringer i aktivitet/plikter og inntektsutvikling for næringsdrivende.
Målet i 2001 var en nasjonal fastlegeordning, mens vi nå er på vei mot 356 ulike ordninger

Prinsippene er ikke fulgt opp

Dagens uønskede situasjon skyldes i stor grad at prinsippene som ligger til grunn for ordningen, ikke er fulgt opp:

  • Avtalesamarbeidet ble satt ut av spill. Dette skjedde gradvis etter at fastlegeordningens suksess var et faktum og «styringsideologien» overtok. Det sentrale trepartssamarbeidet ble avviklet av regjeringen Stoltenberg i 2008. Trepartssamarbeidet ble først gjenetablert i 2017, etter flere års betydelig påtrykk fra Legeforeningen.
  • Samhandlingsreformen førte til at oppgaver og plikter ble flyttet fra avtaler til forskrift. Balansen mellom rettigheter og plikter ble endret. Plikten til legevakt er som eksempel forskriftsregulert, og mulighetene for å sette normale begrensninger for arbeidstiden er satt ut av spill.
  • Finansieringen har ikke tatt høyde for samhandlingsreformens endringer i oppgaver og ansvar. Partene forutså at det kunne være behov for å revurdere innretningen på finansieringen. Staten avviste likevel dette. Samhandlingsreformen ble innført selv om man underveis i prosessen erkjente at det var behov for betydelig flere leger i primærhelsetjenesten.
  • Finansieringen har ikke tatt hensyn til at fastlegene hovedsakelig er næringsdrivende og ikke ansatte. Næringsdrivende leger har ikke de samme sosiale rettigheter, kostnadsfri spesialisering og lignende, som ansatte. Når staten overser dette som forhandlingsmotpart, er resultatet underregulering av økonomi, manglende mulighet til å sørge for det økonomiske sikkerhetsnettet nye leger etterspør, og begrensede muligheter til å utvikle tjenestetilbudet.

Tiltak og ressurser må på bordet

Dagens situasjon er preget av at legene og kommunene er overlatt til seg selv. Målet i 2001 var en nasjonal fastlegeordning, mens vi nå er på vei mot 356 ulike ordninger. Stikk i strid med intensjonen.

I dag må alle nye fastleger sørge for å avtale egne betingelser for økonomi og legevakt fordi det sentrale rammeverket svikter. Årsaken er manglende vilje til å satse på et robust sentralt avtalesamarbeid og en finansiering på ordningens premisser.

Fordelene med å satse på det siste ville være åpenbare: De sentrale partene kunne tatt ansvar for et rammeverk sterkt nok til at lokale og kostbare tilpasninger i de fleste tilfeller ville vært unødvendige. Slik fungerte fastlegeordningen i flere år og var derfor lenge en suksess med lave kostnader for samfunnet.

Støre-regjeringen gikk til valg på å redde fastlegeordningen. Skal regjeringen lykkes, må tiltak og ressurser på bordet snarest. Og retningen som settes for arbeidet, må sikre tillit og åpenhet mellom de sentrale partene – staten, KS og Legeforeningen. Kun da kan vi igjen sørge for en nasjonal fastlegeordning, med et solid og oversiktlig rammeverk, som rekrutterer og gir lave samfunnskostnader.

Les også

Ombud landet over melder om engstelige pasienter. Rekordmange mangler fastlege.

Les mer om

  1. Fastlegeordningen
  2. Legeforeningen
  3. Fastlegene
  4. New Public Management