Medisin og journalistikk i post-fakta-samfunnet | Henrik Vogt

Folkehelsen er avhengig av at journalister kontrollerer opplysninger og er kritiske til kilder.

I kronikken «Nei, Justin Bieber har sannsynligvis ikke borreliose» kom jeg 10. januar med en mediekritikk og rettet søkelyset på hva journalister har kildegrunnlag for å stadfeste overfor leseren.

Da jeg gjorde det, var det kontekstavhengig: Vi lever i «post-fakta-samfunnet», der debatt er frakoblet fakta og påkoblet følelser. Medisinen er også del av «post-fakta-samfunnet», og ingen eksempler på dette er bedre enn «kronisk borreliose».

Borreliose (Lyme disease) er en reell infeksjon, men internasjonalt er det vokst frem alternativmedisinsk praksis forkledd som seriøs biomedisin, der en kronisk variant hevdes å forklare en rekke helseproblemer hos sårbare pasienter – fra stressproblemer, til autisme hos barn til ALS – men som ikke er dokumentert.

Skryteliste

I Aftenposten 23. januar får legen Steven Phillips fra USA uvanlig stor plass til sitt tilsvar «Helsevesenet neglisjerer pasienter med alvorlig Borrelia-infeksjon».

Det kan virke troverdig med en lege helt fra store USA som titulerer seg som forsker, og får komme med en skryteliste for egen faglige fortreffelighet. Men Phillips er nettopp en lederfigur for det etisk dypt problematiske alternative og til dels antivitenskapelige borreliose-universet. Som lege og tidligere journalist er jeg opptatt av hvordan journalister håndterer slike kilder.

Først trengs bakgrunnskunnskap. Dette er arbeidskrevende, men journalister kan begynne med artikler fra amerikanske infeksjonsmedisinere, for eksempel artikkelen «Antiscience and Ethical Concerns Associated With Advocacy of Lyme Disease», publisert i anerkjente The Lancet.

Enkle svar

Med denne bakgrunnskunnskapen kan man google Steven Phillips og raskt via hans hjemmeside få bekreftet at han har vært en leder i den alternative borreliose-foreningen ILADS og er en av USAs mest fremtredende såkalte «Lyme literates».

Dette er leger som hevder de har dypere innsikt i problemet enn etablerte infeksjonsmedisinske miljøer. De gir pasientgrupper enkle svar på deres komplekse lidelser, hevder borreliose overlever standard antibiotikakurer, forskriver lange, udokumenterte, alternative kurer og holder liv i en konspirasjonsteori som fremstiller dem selv som pasientenes beskyttere, når leger ellers med vitende og vilje nekter dem virksom behandling (derav Phillips' overskrift i Aftenposten).

Phillips mottar også penger fra en amerikansk forening som er involvert i kronisk borreliose-aktivisme.

Aktiv desinformasjon

I Aftenposten hevder han at kronisk borreliose er en reell sykdom som skal unngå antibiotika og leve videre i kroppen etter en kur, som trenger langvarige antibiotikakurer, som er dødelig, pandemisk og rammer mange nordmenn. Men selv om han hevder det er «overveldende evidens» for dette, er det rett og slett aktiv desinformasjon.

Og det er viktig å merke seg at det ikke er Dr. Vogt fra Norge som har funnet på dette. Ifølge etablerte infeksjonsmedisinske miljøer verden over – også den infeksjonsmedisinske foreningen IDSA i USA – er borreliose geografisk avgrenset til områder med flått, med få mulige unntak ikke dødelig, ikke noe som overlever antibiotikakurer, og ikke noe som trenger langvarige kurer.

Bakterien overlever ikke

Phillips presenterer seg som forsker. Et søk på forskningsdatabasen PubMed på hans navn og «Lyme» gir 13 funn over 22 år der de aller fleste er leserinnlegg og oversiktsartikler. Phillips viser også til noen utvalgte artikler som jeg ikke har plass til å kritisere i detalj her.

Men det viktigste er hva han ikke viser til, nemlig de retningslinjene og forskningsoppsummeringene som viser at borrelia-bakterien ikke overlever i kroppen til pasienten, og at langvarige antibiotikakurer ikke virker.

Hvis en journalist kontakter Flåttsenteret på Sørlandet Sykehus, kan man få vite om studienes svakheter og at de ikke endrer det overordnede vitenskapelige bildet av sykdommen.

Redaksjoner – og spesielt debattredaksjoner – bør ha stor takhøyde for ulike stemmer, men samtidig er journalistenes Vær varsom-plakat tydelig: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte».

I post-fakta-samfunnet er også folkehelsen avhengig av at journalister oppfyller denne forpliktelsen overfor leseren.