Folkeopplysning eller traumeporno?
Er stadig nye videoer av dødelig politivold nødvendig for en opplyst debatt?
Stadig nye videoer fra politivolden i USA dukker opp på nett, og mange av dem deles på forsidene av Norges største aviser. I august kunne man se «Nye videoer av pågripelsen til George Floyd: – Vær så snill, ikke skyt meg!» på VGTV.
Videoen fra politiets «body cam» (kroppskamera) ga et ubehagelig nært innblikk i Floyds siste minutter, men ikke vesentlig ny informasjon om hendelsen. Den siste uken har Dagbladet og TV 2 frontet videoen av Jacob Blake som blir skutt syv ganger i ryggen av en politimann.
Men er stadig nye videoer av dødelig politivold nødvendig for en opplyst debatt, eller har norske medier falt i traumeporno-fellen?
Overvekt av ikke-hvite
Traumeporno kan defineres som svært grafisk medieinnhold av vold og andre traumatiske hendelser. Begrepet brukes for eksempel om bistandskampanjer som bruker bilder av utsultede barn, eller videoer av druknede flyktninger i Middelhavet. Sentralt i kritikken av traumeporno er at innholdet fort blir mer en form for underholdning enn folkeopplysning, og at det er en ekstrem overvekt av ikke-hvite mennesker som avbildes.
Vær varsom-plakaten er tydelig på at pressen skal utfordre maktstrukturer, spesielt når de rammer utsatte grupper. Men det står også at man skal «legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon» og ta «hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende».
Ekstremt tempo
Jeg har stor forståelse for at informasjonsbehovet kan veie tyngre enn andre hensyn og berettige det å dele svært grafisk innhold.
Men når mediene fortsetter å dele nytt, usensurert materiale som ikke gir vesentlig ny informasjon om drapet på Floyd, kan det da gå fra opplysende journalistikk til traumeporno?
Trenger vi egentlig flere videoer av et dødsøyeblikk for å forstå at kampen mot rasisme er langt fra over? Glemmer vi å vise samme respekt overfor dem som blir utsatt for rasistisk vold, som overfor dem som opplever andre typer overgrep?
For min del koker derfor saken ned til følgende: Ville man delt slike videoer av en nordmann? Ville vi fått se øyeblikkene rett før et drap? Ville vi fått høre noen rope om hjelp og nåde? Hvor trekker mediene selv grensen for hva de skal dele?
Med dagens ekstreme tempo i nyhetsbildet, enkel tilgang på videomateriale og enorm spredning på sosiale medier er en slik debatt verdt å ta.
