Ingen er enslige lenger | Peder Kjøs
Ingen vil definere seg selv slik. Det er for skamfullt. Det er som å si at man er blitt rammet av den verste skjebnen som kan tenkes i vårt utadvendte og sosialt orienterte samfunn
Ensliges Landsforbund har besluttet å legge ned virksomheten og donere alle sine eiendommer og midler til forskning på Alzheimer. Forbundet har lenge slitt med stigende gjennomsnittsalder og fallende medlemstall.
Dette til tross for at nesten en million nordmenn bor alene. I Oslo har over halvparten av husstandene kun ett medlem. Og som forbundets generalsekretær Agnes Husbyn skrev på den nå allerede nedlagte nettsiden: «Ensomhetsfølelse blant både yngre og eldre er økende.»
Singel
Jeg kom først over Ensliges Landsforbunds nettside da jeg lette etter stoff til boken min Alene, som blant annet tar for seg dem som lever, bor og dør alene. Jeg oppfattet foreningen nærmest som en kuriositet fra en annen tid.
Enslig? Er det fortsatt noen som bruker det ordet? Og som til og med definerer seg selv som enslig, og melder seg inn i et forbund?
Jeg har ikke hørt noen si «enslig» på mange år. Men hvis vi stokker litt om på bokstavene i «enslig», ender vi med «singel» – og det er noe helt annet.
Å være singel forbindes med noe kult og urbant, noe dynamisk, ungt og midlertidig, et liv med frihet til å dyrke interesser, vennskap og seksuell variasjon.
Å være enslig forbindes mer med å ha mislykkes med det viktigste i livet, som da er å finne en å danne par med.
Selv de enslige som tidligere ville ha blitt kalt enker og enkemenn, kan føle at de burde ha «kommet seg videre i livet», det vil si å ha funnet en ny partner.
Skamfullt
Å være ufrivillig alene har alltid vært skamfullt, og nå mer enn noen gang. En peppermø eller peppersvenn i gamle dager kunne alltids ha hatt uflaks, men nå lever vi i en tid der vi blir fortalt at vi har alle muligheter og dermed alt ansvar selv.
Tidligere hadde Ensliges Landsforbund sine kampsaker, det handlet om skatt og adgang til boligmarkedet, men nå er ikke «enslig» lenger en økonomisk tilstand. Det er en tilstand av ikke å ha funnet kjærligheten, eller enda verre, ikke å ha blitt funnet av kjærligheten.
Den som derimot er singel, er fortsatt på vei. Den som er singel, er alene, men ikke ensom.
Å være alene er ingen stor skam. Å være ensom derimot ...
Risikofaktor
Å melde seg inn i Ensliges Landsforbund er på en måte å ha gitt opp, er det ikke? Å være enslig betyr ikke det samme som før, og Ensliges Landsforbund har da heller ikke like sterke og samlende kampsaker som ved grunnleggelsen i 1957.
På hjemmesiden argumenteres det for pendlerfradrag og at charterselskapene bør slutte å favorisere par og barnefamilier. Dessuten får medlemmer femten prosent i rabatt ved kjøp av brilleglass, innfatninger og solbriller hos en av de store optikerkjedene.
Foreningen engasjerer seg mindre enn før i politikk og mer i det personlige. Medlemsbladet har fått det mer oppdaterte navnet Singel, og sosial isolasjon og psykisk helse trer frem som viktige temaer.
Forbundet vil også løfte frem at livet som enslig kan ha positive sider. Det er bare ikke så lett å komme på noen i farten.
Til og med medisinsk og psykologisk forskning går imot at det kan være greit å være enslig. Å bo alene er en godt dokumentert risikofaktor for hjerte- og karsykdommer, skjelettlidelser, depresjon og en tidligere død.
Gode relasjoner til andre har sterkere innvirkning på livskvalitet og psykisk og fysisk helse enn tunge faktorer som gener, personlighet og intelligens, ifølge Harvard Study of Adult Development, som har fulgt sine informanter gjennom hele 70 år.
Begrepet «enslig»
Det kan være mange grunner til at Ensliges Landsforbund ikke lenger oppleves som relevant av de enslige – eller single.
De fleste av kampsakene må sies å være vunnet.
Foreningens utgangspunkt da den engasjerte seg i boligpolitikken, var at den grunnleggende enheten i samfunnet er individet, og ikke familien, slik som myndighetene la til grunn.
Foreningen har med tiden fått mer og mer rett. Vi er mer og mer individer, stadig mindre bundet fast i sosiale strukturer.
Jeg tror likevel at en hovedgrunn til forbundets manglende oppslutning ligger i selve begrepet «enslig».
Ingen vil definere seg selv slik. Det er for skamfullt.
Det er som å si at man er blitt rammet av den verste skjebnen som kan tenkes i vårt utadvendte og sosialt orienterte samfunn, nemlig å være ensom.
Den tilstanden kan vi ennå ikke snakke åpent om i vår ellers så åpne offentlighet. Det blir for sårt.
Så vandrer de Ensliges Landsforbund inn i den ensomheten som følger med skammens taushet.
