Debatt

Snikislamisering er ikke mulig i et sekularisert samfunn | Torkel Brekke

  • Torkel Brekke
    Professor, Oslo Met og C-REX - Senter for ekstremismeforskning

Hvis vi krever at religiøse symboler i størst mulig grad skal holdes unna det offentlige rom, bør dette kanskje også gjelde kristne symboler, skriver professor Torkel Brekke (bildet). Monica Strømdahl

Den eneste religiøse institusjon som kan tenkes å ha litt innflytelse over andre viktige samfunnssfærer, er Den norske kirke.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nå og da får vi debatter i Norge om hvorvidt landet opplever islamisering. Hvis vi vil ha en presis samtale om dette, må vi ha en klar idé om hva islamisering er. I offentlig debatt ser det ut til å være minst tre betydninger.

Den første og enkleste betydningen er vekst i den muslimske befolkningen. Det er omtrent 150.000 medlemmer av muslimske trossamfunn i Norge, og omtrent 250.000 personer har en bakgrunn fra et land hvor islam er majoritetsreligion. Det betyr at mellom 150.000 og 250.000 finnes det et tall som med en viss rimelighet kan sies å være antall muslimer i Norge. Det er imidlertid dypt problematisk om vi legger en slik mening i begrepet islamisering.

Torkel Brekke er professor ved Oslo Met og C-REX, Senter for ekstremismeforskning Privat

Alle ansvarlige politiske partier stiller seg bak grunnleggende menneskerettigheter, som omfatter frihet til å tilhøre den religion eller det livssyn man ønsker og til å endre tilhørighet.

Hvor mange personer som er muslimer, hinduer eller ateister i Norge, er ikke et politisk spørsmål. Islamisering er et dypt politisk begrep.

Trossymboler i det offentlige rom

En annen og mer relevant betydning, er det vi kan kalle deprivatisering. En grunnpåstand i samfunnsvitenskap er at moderne samfunn i større eller mindre grad plasserer religion i den private sfære, og dette er aller tydeligst i Vest-Europa. Dette betyr at religiøse handlinger og symboler forventes å ha sin plass i hjemmet eller på klart avgrensede steder, som i kirker.

Flere samfunnsforskere har ment at vi ser en deprivatisering i den forstand at mange ønsker å ta med tro og symboler ut i det offentlige rom. Bruk av bestemte klesplagg oppfattes for eksempel gjerne som et uttrykk for deprivatisering av islam.

Det er ikke urimelig å si at det i løpet av de siste tiårene har skjedd en deprivatisering av både islam og andre religioner i Norge, og i mange andre samfunn. Flere mennesker ønsker å vise sin religiøse identitet for eksempel på skoler eller arbeidsplasser.

Les også

Muslimfiendtlighet maskert som religionskritikk | Ervin Kohn

Tilslørte debatter om islams synlighet

Det er selvsagt greit å være skeptisk til deprivatisering av religion. Men politiske debatter om begrensninger på religiøse symboler i vestlige land, har ofte vært mer eller mindre tilslørte debatter om islams synlighet. Hvis man mener at en deprivatisering av islam er et problem, bør man plassere denne diskusjonen i en bredere debatt om deprivatisering av religion generelt.

Man bør behandle tros- og livssynssamfunn likt i den grad det er mulig. Hvis vi krever at religiøse symboler i størst mulig grad skal holdes unna det offentlige rom, bør dette kanskje også gjelde kristne symboler. En særegen versjon av luthersk kristendom har en sterkt dominerende posisjon – og en betydelig synlighet – i det norske landskapet.

Ingen trussel mot demokratiske verdier

De skarpe debattene vi har om islam, handler oftest om synlighet. Det er imidlertid viktig å fremheve følgende: Deprivatisering er ikke primært en politisk prosess i den forstand at den endrer samfunnet på grunnleggende måter. Jo, den kan skape politisk debatt om hvordan man skal forholde seg til religiøse symboler og uttrykk i den offentlige sfære. Forskjellige land har svart forskjellig på denne type spørsmål, og både filosofer og samfunnsvitere i Europa skriver og snakker om dette på inn- og utpust.

Uansett om staten tillater en viss grad av deprivatisering, eller om den setter strenge grenser for religiøse uttrykk, så utgjør disse uttrykkene ikke en trussel mot demokratiske verdier i Norge.

Deprivatisering er prosesser som kan styrke seg eller avta i takt med kulturelle strømninger, og med regulering, men den er uavhengig av den dype prosessen vi kaller differensiering.

Les også

10 punkter for å motarbeide muslimhat | Mohammad Usman Rana

Sammenveving av samfunnssfærer

Differensiering er den gradvise adskillelse av de enkelte samfunnssfærer som har skjedd i moderne tid. Og den tredje og klart viktigste betydning av islamisering, er det man med sosiologisk språk kan kalle dedifferensiering, altså det motsatte av differensiering.

For enkelhets skyld kan man tenke seg at samfunnets sfærer – jus, politikk, vitenskap, utdanning – var tett sammenvevet med religion i førmoderne samfunn. Jus og vitenskap hentet sin legitimitet fra religion. Skoler og sykehus ble drevet av kirken. Modernitet innebærer at disse feltene og deres institusjoner blir uavhengige fra religion. Denne differensieringen er altså et grunnleggende kjennetegn ved moderne samfunn.

Protest mot differensiering og arbeid for dedifferensiering er et særlig kjennetegn ved grupper og organisasjoner vi kaller fundamentalistiske.

Islamisering i denne forstand – altså dedifferensiering – er dermed en moderne prosess, og den er en reaksjon mot sentrale trekk ved moderne samfunn. Slik islamisering drives bevisst frem av ledere og regjeringer i noen stater.

Det var for eksempel tilfellet i Pakistan på 1980-tallet under Zia ul-Haq (statsleder 1977-1988), hvor lover domstoler, utdanningsinstitusjoner osv. skulle gjøres mer islamske – med betydelige konsekvenser. Lignende bruk av religion kan vi også se i land med andre majoritetsreligioner, som Sri Lanka (buddhisme), India (hinduisme) og Israel (jødedom).

Hvis vi ønsker en presis debatt, bør vi med islamisering mene slike organiserte, politiske prosesser med mål om å viske ut grenser mellom religion og andre sentrale sektorer og institusjoner i samfunnet.

Kan ikke snikes inn

I Norge og Vest-Europa er slik differensiering irreversible elementer i den store historiske tilstanden vi kaller modernitet. Selv ikke i langt mindre stabile land i Asia og Afrika har det vært noen enkel sak å rulle moderniteten tilbake på denne måten.

Vårt politiske system, våre domstoler, våre institusjoner for forskning og utdanning, er helt uavhengige av den religiøse sektoren, og slik vil det fortsette å være. Vi lever med andre ord i et sterkt sekularisert samfunn. Den eneste religiøse institusjon som kan tenkes å ha litt innflytelse over andre viktige samfunnssfærer, er Den norske kirke.

Og de eneste organiserte politiske bevegelsene som faktisk har som mål å gjøre det norske samfunnet mer religiøst i denne dype forstand, er kristne. Partiet De Kristne, som har en viss oppslutning på Vest- og Sørlandet, er et eksempel.

Men hva med forstavelsen «snik», som i snikislamisering? Vel, eksemplene her illustrerer at en reversering av differensieringsprosesser krever betydelig politisk makt, vilje og besluttsomhet. Dette er alltid eksplisitte og høylytte prosesser lite egnet for sniking.

  • Den siste tids debatt om såkalt snikislamisering startet med at Frp-leder Siv Jensen i en kronikk i VG igjen brukte uttrykket. Deretter fulgte Venstres Abid Raja opp:
Les også

Kjære statsminister, dette aksepterer jeg ikke. Nok er nok. Det stinker av Frps retorikk. | Abid Raja

Fredag fulgt Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Jon Engen-Helgheim opp:

  1. Les også

    Jon Engen-Helgheim: Det er god grunn til å bruke begrepet «snikislamisering».

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Islam
  2. Religion

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Islamiseringen styrkes hvert år

  2. DEBATT

    Politidirektørens operasjonsordre mot koranbrenning er å leke med ilden

  3. KRONIKK

    Svart antisemittisme

  4. DEBATT

    En ny tros- og livssynspolitikk for Oslo

  5. NORGE

    Integreringsbarometeret: Dette gjør nordmenn skeptiske til muslimer

  6. POLITIKK

    Ny bok: «Verdikriger» Sylvi Listhaug lyktes i å splitte KrF