Debatt

«Det ligner på krig, ikke sant?» | Francesca Borri

  • Francesca Borri
    Francesca Borri
    Italiensk journalist
Soldater patruljerer ved katedralen Il Duomo i Milano.

Hjelp meg, sier de, redd meg. Og du kan ikke redde dem, slik du kunne i en krig – du kan bare se på.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det ligner på krig, ikke sant?» Dette spørsmålet får jeg ofte nå om dagen. Og jeg prøver å vri meg unna hver gang, prøver ikke å svare. For i Aleppo hadde vi på et visst tidspunkt ikke bare én, men tre epidemier. Foruten luftangrep og jihadister.

Og selvfølgelig ikke noe sykehus overhodet.

Men likevel. Antallet døde i Italia har steget til over 9000 personer. Og det stiger med skremmende hastighet. Dette er i sannhet krigslignende tall. Men likevel – alt er så abstrakt.

I stedet for å være opptatt med å produsere disse berømte, vanskelig-å-oppdrive-maskene er hæren travelt i gang med å jage italienere vekk fra parker og strender.

Francesca Borri har tidligere jobbet i krigsherjede områder i Balkan og Midtøsten. Nå rapporterer hun fra Nord-Italia.

Og det jeg rapporterer om fra Nord-Italia, synes å være en helt annen verden – ikke bare for resten av Europa, men for resten av Italia også. Men vi er faktisk bare i en annen tidssone. Bare to uker foran dere andre.

Fatter ikke hva som skjer

Men mange ganger er jeg selv den første til ikke virkelig å fatte hva det er som skjer. For på et vis ser vi ikke de mest typiske bildene fra en krig: bildene av mødre som desperat klynger seg til sine døde sønner.

Fordi her er sykehusbesøk umulig å gjennomføre, og det samme gjelder begravelser.

Når du dør, dør du alene, og alene drar du rett til kirkegården hvor en prest velsigner kisten din med en Iphone på toppen slik at familien din kan følge med.

Det finnes ikke engang blomster lenger. Slektningene setter leketøy, små vindmøller, på graven i stedet. Eller ingenting. For begravelsesbyråene har ventelister nå. Og det kan hende at når de endelig kan komme og hente den døde, så ringer de, og ingen svarer fordi i mellomtiden er alle familiemedlemmene døde også.

Les også

En dødelig miks av resistente bakterier og koronavirus kan være årsaken til de høye dødstallene i Italia

Må holde deg borte

Men så forstår du at det som gjør alt mindre spektakulært og derfor mindre reelt for mange av oss, er det som gjør alt desto mer fryktelig – hvis du begynner å se inn i husene til de syke.

Da ser du ikke bare kistene, de døde, men de levende idet de er i ferd med å dø nå da det ikke bare er slutt på senger til intensivpleie, men også oksygenbeholdere. Og de må bli værende hjemme.

For etter et luftangrep eller et terroristangrep styrter alle til for å hjelpe de sårede.

Men her – nei. Her må du holde deg borte, mot ethvert instinkt og enhver respekt. Holde deg minst på en meters avstand når faren din, eller sønnen din, har pustevansker – og det har de mer enn en gang pr. dag – i 20–30 minutter, en evighet, og du kan bare stå der på dørstokken uten å komme noe nærmere.

De hiver etter pusten, de lider. Hjelp meg, sier de, redd meg. Og du kan ikke redde dem, slik du kunne i en krig – du kan bare se på.

Og bli sett på. Av disse øynene som du aldri vil glemme.

Vi er alle historien

Og her selvfølgelig, her har du – i motsetning til et Irak, et Afghanistan – ikke de som forteller historien, og de som får den fortalt. For her er vi alle historien.

Og mens du skriver, får du en oppringning om faren din på 74 år med kronisk astma, som blir testet og antagelig er smittet. Og på ett sekund går du fra å være reporter til selv å bli intervjuet. Og sier ganske enkelt: Bli hjemme.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.

Les også

Francesca Borris rapport fra en Røde Kors-ambulanse: Vi observeres med frykt fra vinduene. Hvem er den neste?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Italia