Fastlegeordningen er en suksesshistorie som sliter | Erik L. Werner
Helseministeren må ta grep.
Allmennpraktiker Sverre Støren etterlyser i en kronikk i Aftenposten «et bredt utvalg av analytikere, med relevant bakgrunn» til å analysere hvorfor fastlegeordningen opplever rekrutteringssvikt, og hvorfor fastleger finner seg andre jobber. Det trengs ikke. Analysen er veldig enkel og kommer her:
1. Samhandlingsreformen, som ble innført for ti år siden, hadde selvfølgelig økonomisk innsparing som sitt viktigste motiv, men dette sammenfalt godt med en faglig kunnskap om at store pasientgrupper ville kunne få like god behandling (billigere) hos sin fastlege.
Reformen er stadig utvidet, og kommunehelsetjenesten har etter hvert utviklet gode tiltak for å imøtekomme behovene til disse pasientene.
Ansvaret hviler imidlertid stadig på fastlegene, som både må sørge for god medisinsk behandling og samtidig delta på en rekke nye arenaer for å følge opp pasientene. Hverken kommunene eller legene er kompensert for dette. Vi erfarer heller ikke at tilgangen til spesialisthelsetjenester for dem som trenger det, er blitt bedre.
Ferdigutdannede leger i kø
2. Flere hundre ferdig utdannede leger står i kø for å begynne på sin spesialisering som LIS1-lege (tidligere turnuslege). Det er en skandale at staten bekoster en av våre dyreste utdannelser for så å la legene gå uvirksomme i måneder og år før de kommer inn i tjeneste.
Omtrent samtlige medisinske disipliner rapporterer om rekrutteringssvikt, og samtidig hindres de unge legene å begynne sitt spesialiseringsløp. Opprettelse av et tilstrekkelig antall LIS1-plasser vil sikre rekruttering også til allmennmedisin.
3. Unge leger ønsker i større grad en ordnet arbeidstid og forutsigbare arbeidsforhold. Mange kommuner har opprettet fastlønnede ALIS-stillinger (allmennlege i spesialisering).
Staten har stimulert til dette, men er likevel ikke i nærheten av å dekke kommunenes utgifter til slike stillinger. Flere statlig finansierte ALIS-stillinger ville gi god rekruttering til fastlegeordningen.
Takstene er for lave
4. Innføringen av fastlegeordningen i 2001 ble fulgt opp med tilstrekkelige økonomiske midler i noen år. Dette stoppet imidlertid fort opp. De siste ti årene har takstsystemet knapt holdt tritt med pris- og kostnadsutviklingen.
Statlige pålegg om tilgjengelighet på elektroniske plattformer, fysisk og på telefon bekostes av legene selv. Utstyr, materiell, husleie og lønn til ansatte øker, mens takstsystemet hindrer en tilsvarende økning i inntjeningen.
Helseministeren uttalte på Dagsrevyen for et par år siden at «vi får ikke flere fastleger av å lønne dem som er i stillingene bedre». Det er feil. Frustrerte leger som føler de jobber mer for lavere lønn, finner seg andre oppgaver og fraråder yngre kolleger å starte en allmennmedisinsk karrierevei.
Frykter innholdet i ny handlingsplan
5. Helseministeren har i flere år annonsert en handlingsplan for fastlegeordningen. Basert på hans tidligere situasjonsforståelse, er det stor grunn til å frykte denne planen. Han har, som før, i liten grad vært villig til å lytte til fagets representanter, og tidligere løsninger har vært det han kaller «oppgaveforskyvning».
I praksis betyr det at det vi i dag regner som faget allmennmedisin, blir splittet opp med pulverisering av ansvar og oppgaver fordelt til andre faggrupper.
Det som særpreger allmennmedisin, er oppfølging av den enkelte pasient over tid, hvor legen nettopp får innblikk i pasientens totale sykdomsbilde og livssituasjon. Når deler av pasientens helseplager overføres til andre, reduseres fastlegen til en fjern rådgiver med personlig forhold kun til fragmenter av dette sykdomsbildet.
Helseministeren må ta grep
Det er ikke noe galt med ideologien bak fastlegeordningen. Denne organiseringen av primærlegetjenesten sikrer lik og rimelig tilgang til høykompetent medisinsk behandling, både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.
Fastleger nyter stor tillit i befolkningen og utgjør fortsatt hjørnestenen i helsetjenesten. Vi trenger ingen havarikommisjon, vi trenger en helseminister som snart tar inn over seg disse fem punktene og innretter den kommende handlingsplanen deretter.
